Jeg var allerede kjent med Jacobs, men frem til i sommer var det en pub som serverte mer tradisjonell og enkel pubmat av sorten over middels burger og gjennomsnittlige baguetter. Fra i sommer av har de dog skiftet konsept og blitt byens foreløpig eneste gastropub.
Vi gikk inn døren hos byen gastronomiske nykommer og trakk til oss det vi klarte av kjøkkenaromaer. Noe utålmodig så jeg bedende på mannen bak bardisken til han sa vi bare kunne finne oss et sted å sitte, så skulle han komme med dagens meny. Hos Jacobs betyr virkelig dagens meny dagens. De skifter på menyen ettersom hva de føler for å lage og hva de finner av råvarer den dagen. Da noen venner av meg spiste på Jacobs et par dager etter min kjære og meg hadde de fått ny meny, og da skiftet de til og med på menyen fra de satte seg ned til de gikk.
Noen ganger tar det lang tid å få bestilt. Ikke fordi personalet er trege, men fordi jeg kan ha problemer med å bestemme meg. Sult kan hos meg fort føre til manglende evne til å velge mellom forskjellige retter, i tillegg kan dagsformen ellers, været, en innovativ meny og muligens stjernekonstellasjoner videre vanskeliggjøre avgjørelsen, men denne dagen gikk det hele raskt og smertefritt, selv om det å velge et bord viste seg å være overraskende komplisert og førte til at noen, hvis navn ikke skal nevnes, ble merkbart irritert. Samtalen over matvalget forløp som følger:
- Er du sulten nok for tre retter?
- Ja, jeg er sulten.
- Ok, treretters meny til oss begge.
Når hun sier ”jeg er sulten” har min bedre halvdel en egen evne til å gi ordet forskjellige betydninger avhengig av hvor sulten hun er. Jeg har aldri før møtt noen som så tydelig kommuniserer forskjellige grader av sult gjennom den samme setningen. Denne dagen betydde setningen noe slikt som: ”Jeg er så sulten at om jeg ikke får mat med en gang vil både du og servitøren komme til å angre at jeg i det hele tatt kom hit.”
Vi tilkalte kelneren, en amerikansk vinkelner som hadde vært utsatt for noe så heldig som bergensk kjærlighet og dermed hadde forflyttet seg fra New York til Bergen, og ba om to treretters menyer akkompagnert av den vinen han anbefalte. Vår mann, Mike, anbefalte Prager Grüner Veltliner Federspiel 2005 og jeg var mer enn fornøyd med det valget vel vitende om at min medbespiser antageligvis kom til å drikke ett glass og jeg resten av flasken. Jeg kan for øvrig anbefale å gå hit med lite annet i tankene enn å drikke vin, de ganger nemlig prisen på vinen kun med usle 2.5, noe som er langt billigere enn 3.5 eller 4.0, som ellers er blant de mer vanlige kalkylene.

Kort tid senere ble vi introdusert for vår første rett; andelever- og oksehaleterrine med chutney og toast. Terrinen var meget vellykket og det var mulig å kjenne den noe mer rustikke smaken og konsistensen av oksehale sammen med en myk og nesten kremet smak av andelever. Chutneyen ble ikke forklart, men en kort deliberasjon konkluderte med noe av plommer, antagelivis svisker; i alle tilfelle fungerte den fint som et kompliment til den litt fete terrinen. Ved siden av fikk vi toast, som er like spennende som ristet brød, og det er jo som kjent det samme og stort sett alltid velkomment.
Matskribenten Jeffrey Steingarten presenterte en gang en av sine teorier der han deler verdens befolkning i to; de som kunne vært fornøyde og glade så lenge de fikk ferskt brød hver dag, helst med en klatt smør, og de som ikke kunne vært det. Jeg tilhører de som tilber brød som det underet det er.
For øvrig fikk vi en liten grønn salat på tallerkenen også, noe jeg syntes var unødvendig. Alle restaurantene gjør det, så det er muligens jeg som er rar, men personlig synes jeg den står mer i veien for enn til retten.
Med én rett i magen hadde vi stigende humør og farge i ansiktet og man kunne igjen ha et koselig måltid i hverandres selskap. Hvis dere er som oss, troende til å bli sultensint, kan det være en fordel å bestille en kald forrett. Stort sett går de fleste forretter fort, men om du er på en restaurant midt i middagsrushet går de kalde rettene klart raskest da platene gjerne allerede er opptatt med andres bestillinger. På koldtkjøkkenet er det dog som oftest kapasitet til overs frem til dessertrushet begynner, dermed er koldtkokken vår venn i nøden.
Ikke lenge etter kom hovedretten vår; stekt brosme med nøttesmør og kapers. Her kan jeg like gjerne komme med en innrømmelse umiddelbart. Nøttesmør har blitt min nye venn i det siste, og etter at jeg smakte denne enkle varianten har jeg fått utvidet repertoaret med en sky som er like strålende god som den er enkel å lage. Nøttesmør er smør som er brunet slik at det får en nøtteaktig aroma og smak (derav det franske navnet buerre noisette), og her har de tilsatt kapers i tillegg. Dette er enkelt og strålende godt til fisk. Etter denne middagen har jeg laget det samme smøret utallige ganger sommeren gjennom. Ved siden av fisken fikk vi også sommergrønnsaker, noe som fører meg til mitt eneste aber med retten, nemlig at jeg ikke er sikker på hva den ene av disse grønnsakene var. Det er mulig det var en nepe, men jeg spiser neper for sjeldent til å være sikker. Godt var det, og alt var gjort på en svært god måte. Fisken var smakfull og saftig og grønnsakene var perfekt tilberedt. Dette burde muligens ikke overraske siden kjøkkensjefen kom på 4. plass i årets kokke-NM.
Mitt følge lot en grønnsaksbåt ligge igjen på tallerkenen med kommentaren ”jeg er mett”, noe som lot meg håpe på to eller i hvert fall halvannen dessertporsjon på undertegnede. Den gang ei.
Desserten var rabarbrasuppe med sjokoladeis. Suppen var herlig søt og syrlig og isen stod til den på en svært god måte selv om isen kanskje var mer kakaois enn sjokoladeis som sådan. Det eneste jeg hadde å innvende mot dette var at det var litt lite is i forhold til suppe ettersom den beste mulige smakbalansen ble oppnådd gjennom en skje med 2/3 is og 1/3 suppe, men på den annen side var jeg mer enn villig til å spise opp suppen i store grådige munnfuller etter at det var tomt for is. Isen var for øvrig uvanlig smakfull til å være såpass lys og lett. Her tror jeg de har en liten hemmelighet å dele med meg. Neste gang skal jeg spørre om oppskriften.

Nå kan det kanskje virke som om jeg pirker mye på stedet, spesielt med tanke på prisnivået de har lagt seg på, men når sant skal sies er dette Bergens beste sted hvis man både tar pris og mat med i beregningen, og jeg ville nok gjerne gått her flere ganger selv om penger ikke var av betydning også. Porsjonene er ikke store, så å spise kun hovedrett har ikke så mye for seg for min del, men en treretter er ganske mye mat og prisnivået deres er 30 prosent under snittet for andre restauranter i byen på samme nivå, og til og med 10-15 prosent under Naboen Pub og Restaurant som for øvrig er regnet som den billigste restauranten ellers i det såkalt midtskiktet. Det er dog mulig man kommer ut omtrent likt om man tar med porsjonsstørrelsene.
Vinutvalget på Jacobs er godt og det er tydelig at Mike legger ned mye arbeid i å finne gode viner, da det er svært få viner på listen som er blant de mer vanlige på restaurantlistene ellers. Mikes vinkelnerutdanning kommer gjestene til gode og det kunne sikkert vært spennende å få han og kjøkkenet til å sette opp en degustasjonsmeny med vinsmaking en dag.