Jeg, som den matnerden jeg alltid har vært, har et stort repertoar av mislykkede og nær-kataklysmiske hendelser som involverer mat i min lurvete fortid på kjøkkenet. Når jeg nå har fått carte blanche, alene hjemme med tastaturet, har jeg en enkel og rimelig ufarlig idé til første spalte. Jeg skal begynne med en enkel anbefaling.

I boken “Heat” av Bill Buford forklarer han hvordan han gikk fra å skulle skrive et intervju med Mario Batali på vegne av The New York Times, en oppgave han egentlig skulle gi til noen i kapasitet av å være redaktør på den tiden, men som han endte opp med selv da ingen andre ville ha jobben. Bill Buford hadde allerede matinteressen og var en ivrig amatørkokk; han så sitt snitt til å lære av det antatt beste kjøkkenet i New York på den tiden, og spurte Mario om han kunne få jobbe gratis for ham. Han var heldig, det hadde akkurat åpnet seg en plass nederst på rangstigen i Marios beste restaurant, Babbo.

Slik begynner Buford på sin karriere som kokk, ved å skrive med sjarm og detaljrikhet om alt som skjedde i kjøkkenet, og å forklare med innlevelse, uten overdrivelser og ville historier av den sorten boken “Kitchen Confidential” består av, hvorfor noen mennesker finner sin plass på denne planeten ved å ofre sitt sosiale liv til fordel for å svette ti timer dagen over grytene når andre er ute og lever livet. Bill Buford vil lære de samme tingene Mario Battali kan og følger i hans fotspor, møter Marios tidligere medsammensvorne og hans læremestre i England, og ikke minst Italia. Den mest eksentriske av dem er kanskje slakteren fra Panzano, Dario Cecchi, som ble slakter mot sin vilje da dette var hans fars døende ønske.

Dario kommer fra en fem hundre år lang rekke av slaktere, og hadde egentlig bestemt seg for å ikke bli den neste i rekken, men da faren døde avbrøt han sitt studentliv og gikk i lære hos Il Maestro, mannen faren hadde utpekt som hans læremester. Dario er en vill og humørsyk romantiker som finner sin måte å være slakter på gjennom å ikke være det. Han bruker yrket som et kunstnerisk uttrykk og viser det gjennom måten han driver butikken på, som han på ingen måte vil tjene penger på. Han putter kun ting i disken som er et uttrykk for noe spesielt, toskansk og klassisk, og således vil du aldri finne en enkel biff der, og han har en grunnholdning som sier at kundene er idioter. Kundene må vise seg verdig hans produkter. Han kaster dem heller enn å selge dem til mennesker som ikke har evnen til å sette pris på dem. Noe som det ikke alltid er så lett å vise at man har når man skal leve opp til standardene til den antatt beste slakteren i verden i følge flere internasjonale aviser, deriblant The International Herald Tribune (New York Times internasjonale utgave, og etter min mening den beste avisen å lese om man interesserer seg for internasjonal politikk, økonomi og en strålende reisespalte).

Jeg blir revet med og sjarmert av slike mennesker, som tror på noe, om enn aldri så romantisk og bakstreversk som de av og til er, muligens også selvdestruktive, og det er denne typen mennesker som trakk meg til Italia da jeg tok mine to Erasmus-semestre der, og det er delvis derfor jeg drar tilbake en gang i året (minimum), og det er mye derfor denne boken er så god. Bill Buford blir også sjarmert av disse menneskene som helt klart ikke er riktig vel bevart, selv om han, som jeg, liker HD-tv, ferier i fremmede byer og andre ting som koster penger, og derfor er villig til å selge sine produkter til oss vanlige kunder, idiotene vi er. Men han reiser tilbake til våre venner i Panzano hvert år: ”I hope to return every year, until I have no one to return to.” Il Maestro er rundt 70 nå, og Dario Cecchi rundt 50. Det er ikke sikkert denne kompromissløse holdningen overlever så mye lengre.

Jeg fikk boken av en venninne, skribenten bak The Girl Who Ate Everything (http://www.roboppy.net/food/) da hun nylig hadde lest den, og det er en bok matinteresserte setter ekstra stor pris på, men som jeg mistenker at også andre vil bli sjarmert av. Boken kan med fordel bestilles på Amazon.co.uk (min er bortlovet til tre lesere allerede når jeg nå har lest den for andre gang) for 7 pund.