Siden jeg har tatt denne dagen som en del av ferien, og uansett må være hjemme og vaske klær til krampen tar meg, falt valget på noe som tar like lang tid som brun saus; den vakre, gulhvite og tykke grøten polenta fra nord-Italia. Årsaken til at sør-italienere rynker på nesen og omtaler nord-italienerne som polentoni, polentaspisere. Jeg rister på hodet, og antar sør-italienerne ikke vet hvordan de skal tilberede den vakre vellingen av stivelse, karbohydrater og karamelliserte sukkermolekyler.

Polenta hadde jeg spist opp til flere ganger uvitende om at det jeg spiste var dårlige greier. Jeg trodde faktisk at polenta ikke smakte så voldsomt mye mer enn smøret og parmesanen man putter oppi, og at sausen rundt var hele hensikten med retten, og polentaen var en substans for å fylle magen, slik nordmenn lenge har fylt 2/3 av tallerkenen med kokte poteter uten smak. Det var først da jeg leste Heat, av Bill Buford, at jeg kom over en betraktning om polenta som siden har hevet mine polentamåltider fra noe jeg egentlig ikke skjønte hvorfor folk spiste, til noe jeg gleder meg til i flere timer hver gang jeg tilbereder det.

Bill Buford oppdager polentaens hemmelighet mens han tilbereder middag for 200 mennekser i Nashville sammen med andre fra Babbos kjøkken. Først koker man opp vann. For eksempel en halv liter. Så fyller man gradvis på med polenta mens man rører i vannet med en sleiv for at polentaen ikke skal klumpe seg. I løpet av et par minutter vil polentaen utvide seg og du får en tykk grøt. Denne grøten kommer til å sprute polentalava på armen din, noe som gjør veldig vondt, og som sier at det er på tide å sette platen på lav varme (min stod på laveste), sette et lokk på, og la polentaen putre helt av seg selv. I ny og ne kan du med fordel rotere på massen ved hjelp av tresleiven. Min polenta fester seg til pannen og jeg får et lag på en halv centimeter som blir helt solid. Jeg bryr meg ikke og blander til slutt en god dæsj parmesan og smør i grøten min før servering. Husk også på å krydre med salt og pepper etter smak.

Polenta, som pasta, er ikke noe man spiser bart. Det trives best med en saus, og den klassiske ragúen er en mulighet, men jeg lager det jeg kaller en Rema-saus. Den kaller jeg det fordi jeg får alle ingrediensene på Rema 1000, som ligger 100 meter fra inngangsdøren min.

Rema-saus til Polenta
100 gram hel bacon
1 grønn paprika
1 boks aromasjampinjong (ca. 250 gram)
1 rødløk
2 fedd hvitløk
1 toppet teskje tomatpuré
1 slant hvitvin (0.5 – 1 dl)
½ teskje tørket oregano
salt og pepper

Jepp, du må faktisk ha hvitvin i huset, men hvem har vel ikke det? Forresten, når skal de begynne å selge vin til matlaging på butikkene slik som restaurantene bruker? I alle tilfelle, her er det du skal gjøre:

Kutt paprika, rødløk og bacon i små terninger. Del aromasjampinjongene i biter på ca. 1.5×1.5×1.5 cm. Finhakk hvitløken. Stek først baconet til begynner å brunes. Ha i oreganoen. Ha i paprikaen og soppen og stek til paprikaen er helt bløt og smaker søtt. Soppen skal være ordentlig brunet slik at du får frem den fantastiske umamismaken. Ha i løk og fres den til den er blank. Surr hvitløken i noen sekunder, til det lukter godt av hvitløk, men ikke så lenge at hvitløken får farge. Ha tomatpuréen og stek den litt slik at du tar bort den råe tomatsmaken og heller får en søtlig aroma frem av puréen. Ha i hvitvin og kok ut pannen mens du skraper bunnen med tresleiv. Nå får du ut alle de gode, karamelliserte smakene fra bunnen av pannen, og det er i dette øyeblikket dette går fra være litt stekt graps til en enkel, men fantastisk saus. Smak til med salt og pepper og server som saus til polentaen (dette er også godt i et smørbrød).