Nylig var vi i Portugal, og vi tok oss én dag i Porto i løpet av vår lille rundtur i landet. Etter å ha ankommet byen og hotellet oppdaget vi kjapt at vi begge var sultne. Etter å ha tilbragt noen dager i Lisboa var vi blitt vant til at bifanas var noe omtrent alle caféer med respekt for seg selv serverer, og vi gikk dermed på jakt etter etter dette smørbrødet, som forøvrig er et rundstykke (av helt annen kvalitet enn de norske) fyllt med en god bit marinert, sautert svinekjøtt og løk. Dette ble kjapt en av våre favoritter til lunsj i Lisboa, og med sulten gnagende og grinebitertendensene lurende i bakgrunnen vandret vi nedover mot sentrum på jakt etter en café med det lett gjenkjennelige “bifanas”-skiltet.

Det var uvanlig vanskelig å finne et åpent sted, mye fordi det var for sent for lunsj, for tidlig for middag, og i tillegg var det søndag. Vi kom likevel omsider til et sted som var åpent og så lovende ut, men da vi kom inn og spurte etter bifanas fikk vi et avkreftende svar med påfølgende forslag om å ta en prego no pão i stedet. Vi var begge sultne og grinete, og ikke villige til å hoppe uvitende ut i en helt ny mer eller mindre kulinarisk opplevelse vel vitende om at kvaliteten på maten i Portugal varierte bortimot like mye som i Norge. Ikke var de bak disken sterke nok i engelsk til å kunne forklare hva dette var heller. Vi snudde på hælen og gikk slukøret ut.

Lengre ned i bakken kom vi inn på enda et sted, der de hadde kafé ytterst mot døren, med en bar, og restaurant lengre inne. Dette så tillitsvekkende ut. Vi spurte etter bifanas, men fikk igjen et avkreftende svar (vi begynner nå å innse at bifanas antageligvis er noe geografisk begrensede i sin utbredthet), men mannen bak disken kunne på lett stotrende engelsk forklare at prego pão, som de hadde, var en lignende rett; biff i brød. Jeg så bort på min kjære, som nikket entusiastisk, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å bestille to med to kalde øl og en kaffe til meg, og brus til henne. Vi satte oss ned og jeg begynte umiddelbart å lure på hvor lang tid dette kom til å ta.

Tre kjappe minutter senere kom kokken ut av kjøkkenet med smørbrødene, som var en variant av prego no pão. Vi fikk en versjon der man i tillegg til oppskriften under hadde ost og skinke i smørbrødet, dette er en rett jeg vil anbefale alle og enhver å spise. I kombinasjonen av lave forventninger, kraftig sultfølelse og rykende ferske biffsmørbrød med kald øl oppstod dermed den største kulinariske opplevelsen på hele reisen.

Prego no pão

2 2-3 cm tykke skiver biff av ytrefilet, eller renskåret entrecôte
4 fedd hvitløk
½ løk i tynne skiver
½ glass hvitvin
1 ts chilipulver
smør
salt og pepper

Skjær hvitløken i spikre, og dytt dem inn i kjøttet. Prego no pão betyr “hvitløksspikret biff”, og navnet kommer av at man tradisjonelt bruker en klubbe og hamrer spikrene inn. Det fungerer fint med fingrene også. Stek kjøttet i smør til det er brunt og ta det bort. Stek så løken i smøret til den er myk og ha så i hvitvinen og chilien. Legg tilbake kjøttet og la det sautere i et minutt eller to til du har fått kjøttet medium stekt. Smak til med salt og pepper. Skaff et solid rundstykke og skjær det i to. Midt i legger du kjøttet og løken. Serveres aller helst med en iskald pils, utendørs og i solstek. Alternativt kan du sette deg foran TV’en, se på fotball, og ta pilsen der.