
Nam! #32
Jeg tar ikke meg selv så voldsomt høytidelig, mener jeg, men jeg innser at dette muligens er feil.
Ikke at jeg helt ser problemet selv, men andre jeg kjenner som tar seg selv høytidelig er veldig sjeldent klar over det selv. Dermed kan det godt tenkes jeg er selvhøytidelig uten å vite det. Ironisk nok.
Jeg er derimot særs klar over at jeg tar mat svært høytidelig, faktisk er det så ekstremt at opp til flere nok vil hevde at jeg plasserer gastronomi øverst i elfenbenstårnet, noe som selvsagt fjerner det fra sin praktiske og daglige betydning for oss alle.
Jeg er trist, frustrert og irritert over restaurantbransjen, som ikke tar mat høytidelig nok, dagligvarekjedene, som i alt for liten grad leker butikk, kundene, som ikke etterspør varer av god nok kvalitet og bokbransjen som ikke forstår sin besøkelsestid.
I disse dager har norges kokkescene gått sammen om å få utgitt en historie om norsk gastronomi ettersom forlagene anså boken som «for smal», i klartekst betyr dette at de ikke ser noen kjendiser i boken, som folk kjenner igjen fra nyhetene, sladderbladene eller den landsdekkende tabloidpressen, og at de dermed ikke tror boken selger. Faktisk synes det som om bokbransjen bare tror biografier og krimbøker selger. Boken heter forøvrig «Fra Det Norske Kjøkkens Historie» og tar for seg utviklingen fra jegersamfunn til profesjonelle kjøkken i moderne tid. Jeg har ikke fått kjøpt boken, men er på vei, men jeg mistenker at den har en stor vekt på anekdoter og historier fra de profesjonelle kjøkken i Norge, noe jeg regner med kommer til å selge svært godt slik Kokkejævler har gjort. At denne boken måtte utgis gjennom dugnad fra norske kokker er trist, og symptomatisk for en bransje som sover nesten like mye i timen som platebransjen lenge har gjort. Norske forlag tror den eneste måten å tjene penger på er å gjøre mer av det de alltid har gjort, men i mer lettfattelig og lettbent form. De undervurderer folk flest på en måte som på sikt vil bli deres undergang, ikke ulikt det avisene har slitt med.
For en stund tilbake kunne man selge bøker som fokuserte på enkeltkokkers eller enkeltrestauranters filosofier, og i andre land gir man ut små og store bøker som går helt ned på kjeminivå når de snakker om mat, eller som nøster opp i råvarer og retters lange historie. Nå lages de fleste norske matbøker etter oppskriften:
Kokebok, anslått salg på minst 10.000 eksemplarer
1 anerkjent kokk som helst bør ha vært på TV
1 totalt uinteressant kjendis som kompenserer for at kokken ikke har vært tilstrekkelig på TV
1-2 svære bilder av all mat, laget med sminke og falskt lys for å gjøre folk så sultne som mulig
1 liten oppskrift per rett
1 vinanbefaling per rett
1 liten «morsom» kommentar fra kjendisen, gjerne en som viser at kjendisen ikke kan noe som helst om mat slik at folk som ikke er interessert i mat skal kunne lese boken og kjenne seg igjen (ironisk nok)
Maksimalt 1 ingrediens per rett som ikke er tilgjengelig i en godt utstyrt matvarebutikk
Maksimalt 2 ingredienser som ikke er tilgjengelig på Rema 1000 eller Rimi.
Vin har nå blitt interessant, så vi har med 2-3 linjer som intetsigende beskriver vinen på en måte som gjør at den høres drikkende ut, men som ikke sier noe som helst om kvaliteten.
Boken skal skrives av en journalist i samarbeid med kjendisen, kokken og en redaktør. Alle utenom kokken bør ha minst mulig kunnskap om mat slik at de med letthet kan skrive på en måte som gjør boken tilgjengelig selv for mennesker som aldri har lest mer om mat enn det de tilfeldigvis får meg seg når de lar øynene hvile på melkekartongen om morgenen. At disse menneskene ikke kjøper videre mange kokebøker synes ikke å bekymre forlagene nevneverdig.














