På 1400-tallet hadde aztekerne fått kontroll over mesteparten av Mellom-Amerika, og de hadde for lengst oppdaget en av Maya-indianernes store skatter; kakaobønnen og dens produkt; varm sjokolade. Problemet for aztekerne var at de ikke kunne dyrke kakaobønnen selv i sitt eget tørre, kjølige territorium, så de hadde en tendens til enten å kreve kakaobønner som skatt, eller å handle med folk for å få den. Etterhvert fikk den en status som standard byttemiddel, slik penger er hos oss nå, og på et marked i Tenochtitlan ville man bruke kakaobønner som betalingsmiddel. Resultatet var selvsagt at folk flest ikke hadde råd til å drikke sjokoladedrikken, xocolatl (som betyr bittert vann), mens eliten, prester og adelige drakk den for smakens skyld såvel som i rituelle sammenhenger. De ofret også kakaobønner til Quetzalcoatl og andre guder, gjerne med tilsatt rødfarge for at sjokoladen skulle se mest mulig ut som blod.

Mon tro om det hadde vært et salgstriks i dag?

Det som derimot er et salgstriks er å blande sjokolade med vanilje og chilipulver, noe de mer enn gjerne gjorde da de skulle drikke det selv.

På tross av at sjokoladen var fremme i lyset da spanjolene kom til Amerika tok det en stund før de begynte å legge merke til den. Det er kanskje ikke så rart at Columbus ikke la noe videre merke til sjokoladen ettersom han hverken visste hvor han skulle, hvor han var eller hvor han hadde vært, men Hernando Cortez derimot ble fascinert av kakaobønnen og dens økonomiske verdi så han anla en plantasje. Neppe en dårlig idé. Merkelig nok holdt Spanjolene dette hemmelig i over 100 år, en gullgruve de bare nektet å utnytte, men munker slapp til slutt ut hemmeligheten, og da Pave Pius V (som ikke likte drikken) erklærte at å drikke sjokolade ikke var å bryte fredagsfasten tok det hele av. Jeg, som ikke er spesielt katolsk, liker å feire denne erklæringen med å drikke varm sjokolade på fredager, spesielt i vinterhalvåret.

De siste par årene har «hemmeligheten» bak sjokolade og salt nådd folk flest. I tillegg til at vi nå vet at salt hever og binder smaker, vet vi også nå at salt reduserer bittersmak, og du finner salt sjokolade på Moliere (deres klart beste konfekt) og salte karamellsauser på Bryggen Tracteursted og Boha. Det har spredd seg fort, men merkelig nok ser jeg ikke noen tilsette salt til varm sjokolade. Ikke er det så mange som gjør som Aztekerne og tilsetter chilipulver heller (men Accezzo på Galleriet har den muligheten, om enn med litt vel lite chili). Jeg vil anbefale dere begge deler, gjerne samtidig.

Dog, for en strålende rett frem varm sjokolade vil jeg anbefale denne fremgangsmåten:

Varm Sjokolade (ca. 3 store krus)
250 gram sjokoladedrikken
½ liter helmelk (vær så snill og la lettmelken stå)
1 flat teskje maldonsalt (bordsalt, som oftest er Jozo hos oss, har en ubehagelig metallisk smak)

Smelt sjokoladen med litt melk og saltet på lav varme i en panne (eller i en bolle i mikrobølgeovnen). Varm opp melk i en annen panne til 55 grader (hvis melken blir for varm lukter og smaker det risengrynsgrøt, og det forstyrrer i denne sammenhengen). Nå gjelder det å lage melkeskum. Du kan bruke en stavmikser (tungvint), en presskanne (min preferanse) eller en steamer (hvis du har en, men da dropper du å varme melken i pannen). Jeg heller melken over i en ren presskanne og drar pumpen opp og ned noen ganger til melken har tredoblet volumet, det tar omtrent ett minutt. Øs én øse sjokolade i en kopp (omtrent en tredel) og hell etter melk. Rør litt rundt, og topp til slutt med litt ekstra melkeskum.

Kos deg foran Tven, gjerne med filmen Julie og Julia, og glem at det er ubehagelig kaldt ute.