Frem med absinthen gutter og jenter, vi feirer at det i dag er 100 år siden Hans Jæger døde.

En gang sent på ungdomsskolen startet jeg å lese meg opp på de forbudte bøkene. Bøker som en eller annen gang ble forbudt eller i beste fall sterkt omdiskuterte i kongeriket Norge, grunnet uanstendig innhold. Gotta love uanstendig innhold. Bjørneboe, Mykle, Hoel, alt ble slukt med store øyne og bankende pikehjerte, før jeg befant meg på slutten av 1800-tallet med Chr. Kroghs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-bohêmen. Og som jeg falt for den gamle grisen Jæger. Fri kjærlighet! Bohemske bud (som han visstnok har blitt urettmessig kreditert for)! Sosialisme! Dobbeltmoral! Absinth! Syfilis! Sprengstoff for en sekstenåring i Spjelkavika, Ålesund dette. Tenk om jeg hadde vært Oda Krogh, åh, la meg være Oda Krogh og motta slike brev (fra Syk Kjærlihed, 1893, snakk om selvutlevering forresten, Knausgård go home!):

Og me disse hundrede ansigter gaar Di omkring, ong pike og moden kvinne, dame og tøs, og trær saa let paa joren — en russisk fyrstinde, une vraie princesse de Bohême . . .

Så. Mens vi hyller Ibsen og Hamsun og Bull og Grieg med fyrverkerier på kommunens regning er der lite blest om bohemrabulistens dødsdag. Så kan det vel diskuteres hvorvidt Jæger virkelig var en stor kunstner på linje med de allerede nevnte menn (at han var en stor intellektuell kan dog ingen ta ifra ham), og at han kanskje passer best som en selvmedlidende antihelt for naive ungpiker som kjenner at det brenner.

…ingenting kan jei gjøre, og gjør jei noe saa er det galt; altid! bestandi! — aah hvor det er fælt aa være i verden —

og skjælvende skyller jei i mei den absinthen jei har staaende og forlanger en ny.