Denne uken tar vi et minimalt dypdykk (eller vasser litt i) i velsignelsen eller helvetet som er moderne 3-D-film, spesielt med fokus på ukens kinopremiere av “Alice in Wonderland 3-D”. Bring on the Avatar blues!

“It was like having my eyeballs rinsed in lemon-lime Gatorade,” ytret nylig Anthony Lane i sin in-depth artikkel om 3-D-film og dens historie i favorittidsskriftet The New Yorker (Lane refererer “selvsagt” til sitt møte med “Avatar”). Min erfaring med ny 3-D film er av samme slag, så jeg ber dere om å vennligst forstå min skepsis.

Det er nærmest ikke verdt å bemerke at 3-D-film er her for å bli og det, ifølge dagens prognoser, for godt. 3-D-tilbudet blir stadig vekk utvidet og vi ser ut til å sluke det. Ikke nok med dette ble det nylig kjent at Reliance Big Entertainment har inngått et samarbeid med selskapet In-Three om å konvertere 2-D-film til 3-D-format, noe som får enhver filmentusiast til å skjelve i knærne eller gå i forsvarsposisjon. Vil klassikere som “Casablanca” brilijere med polariserings-brillene på eller vil en ung James Dean bli (beklager) voldtatt av feilfokus i “Rebel Without A Cause”? Ikke vet jeg. “You’re tearing me apart,” som Dean selv en gang sa.

At neste mann ut i 3-D-rekka, Tim Burtons “Alice in Wonderland”, kun blir tilgjengelig i 3-D på Bergen Kino (i motsetning til “Avatar”), bekrefter at 3-D både er foretrukket og mer økonomisk bærekraftig. Underskrevne har filmen fersk i blodet og de såre øynene, og kan med dette si at en 2-D-versjon hadde gjort seg. “Alice i Eventyrland”, den klassiske historien mange av oss forbinder med Disneys perfekte tegnefilm, blir nemlig unødig tuklet med i 3-D.

For all del, Burton har lykkes med å skape en relativt underholdende film. Likevel ser en klart at 3-D-formatet står for største parten av appellen ved filmen. Opplevelsen bærer for min del fortsatt et preg av at dette med 3-D er nytt, spennende og ikke minst et lite utforsket område i film fra nyere tid. Poenget er at filmens effekter er relativt simple og langt fra like imponerende som i “Avatar” og dette får 3-D-formatet til å fremstå som totalt overflødig. En 2-D-versjon med mer fokus på plott og detaljearbeid hadde rett og slett utgjort et mye mer verdig resultat – vi vet at Burton & crew har det i seg. Etter nesten 2 timer med film ønsket jeg meg en mer obskur og sær “Alice” i ekte Tim Burton-stil, noe jeg er sikker på at hadde kledd filmen på alle plan.

Jeg vil benytte anledningen til å dele en relevant kuriositet jeg oppdaget via britiske The Guardians filmsider – nemlig den første kjente filmatiseringen av “Alice i Eventyrland”, en merkelig liten nyrestaurert sak på ti minutter: