Som i fyren og fanzinen, ikke matspalten.

Jeg har ment å skrive dette innlegget i en ukes tid nå, men jeg er lat. Og hadde jeg vært en hund hadde jeg vært en utsetter. Nam sier også at han er lat. Men lager late mennesker musikk og blogg og fanziner? Kanskje han bare er sykt flink og kreativ og ikke trenger jobbe for å lage bra ting. Og kanskje han får litt hjelp fra flinke folk.

Jeg har skrevet om Nam flere ganger her på UPOP, både i forbindelse med Fjorden Baby!, bloggen Stein, Saks og Sølvpapir, og senest også fanzineprosjektet hans. Jeg kjenner ikke fyren så godt, men jeg liker ham og det han lager. Det er litt kleint å si at noen mennesker inspireeeeerer meg, men han gjør nå engang det. Til å skrive bedre og gjøre det-gjøre det-gjennomføre det, når latskapen tvinger alle mine egne små prosjekter i kne. Jeg holdt på å lage en fanzine selv her en helg, men jeg ga opp. Det hele ble en veldig Solanas-aktig greie, med heavy hjerte-smerte og hatskap. Jeg hadde selvfølgelig pms. Kanskje var det fullmåne også.

Men det skulle jo ikke handle om meg dette, selv om det alltid gjør det. Jeg er jo solen (og månen) i mitt eget univers. Det handler om at du skal stikke ned på Robot eller Stress og kjøpe fanzinen NAM. Jeg fikk den i hende som en av de aller første tror jeg, straight outta tha pappeske. Og jeg digget den, selvfølgelig, der den tekstuelt er en forlengelse av bloggen og visuelt en sort-hvitt back2basic ol’ school ekte fanzine i finfin kopimaskinstil men bare bedre. Sjekk ut midtsidebildet av Nam, fotografert av flinke Audar. Og Nams tegnerier og vennenes skriverier (likte veldig godt Jean Christine sitt bidrag, om jeg får være så frekk å fremheve noen).

Sånn. Nå sluttet morgenkaffin å virke og jeg må pakke en koffert. Jeg skal til Berlin i morgen. I en uke. Lade batteriene (les: slite meg ut med fest og fjas og fine folk). Jeg tar med meg Nam i bagasjen. Som i fanzinen, ikke fyren. Selv om det sikkert hadde vært trivelig det også. Han er jo ikke så svær, sånn fysisk.

(Og at du, Nam, lister meg opp sammen med mennesker som har gitt deg åndelig inspirasjon til fanzineprosjektet…blir rørt jeg asså. Og det blir jeg nesten bare ellers når jeg ser Animal Rescue på tv. Ærbødigst, Anette.)