Jeg tok en liten prat med Mario Urban, som er master chief og sitter i fagjuryen på YouTube-showdownen på kvarteret til helgen. Vi slo til og tok det på IRC, i ekte internett-ånd. Pass på for klassiske youtube-klipp i artikkelen.

*** meneldor joined #khib

*** mib_lb7e73 joined #khib

21:37	mib_lb7e73	jacob?

21:37	meneldor	hell yes

21:37	mib_lb7e73	allright!

21:37	mib_lb7e73	spiller mario, veldig veldig gøy! WIIIIIII

21:38	meneldor	dette er litt gammaldags, irc lager ikke lyd når det kommer nye beskjeder

21:38	mib_lb7e73	i c

21:38	mib_lb7e73	hii, jeg bruker ungdom språk

21:38	meneldor	schpaa

Les videre »

Ukens anbefaling er strengt talt ikke en film, men en maraton-visning av HBO-miniserien “The Corner” i regi av Bergen Filmklubb. Dette blir forresten også Filmklubbens første visning i flunkende nye lokaler på Kvarteret, noe som byr på flere muligheter og kanskje enda flere helhetlige filmopplevelser i tiden fremover. Tilbake til “The Corner”. Den enormt kritikerroste miniserien er skrevet, produsert og regissert av teamet back “The Wire”. “The Corner” tar for seg det fattige livet i et mildt sagt røft nabolag i Baltimore. Geir Ørnholt fra Filmklubben utdyper: “Serien fungerer som en føljetong, om den afroamerikanske familen McCullough som er ofre for det harde narkotikamiljøet i Baltimore. Men hver episode har fokus på én karakter, som gjør det mulig å hoppe inn og ut mellom episodene og fremdeles få et utbytte av det.”

Det er altså duket for hele seks timer med hardbanka hverdagsrealiteter à la streets, drugs and dysfunctional families. Smør deg matpakke og smør deg med tålmodighet. En opplevelse som er verdt å få med seg er det i hvertfall. Visningen starter 19:00 i dag, tirsdag 9. februar, i Tivoli Kinomatografer.

Denne uken er det også et par gode premierefilmer å trekke frem på Bergen Kino, blant annet den pene sekstitallsaffæren ”A Single Man”. Enkelte hadde gleden av å se Tom Fords enormt hypede (velfortjent, vel å merke) filmdebut med Colin Firth og Julianne Moore i noen av hovedrollene i forbindelse med Filmklubbens overraskelsesvisning i november. For å sitere et stort sett enig pressekorps om Colin Firths prestasjoner: “Dette er hans livs rolle.” Anbefaling nummer to kommer i form av sci-fi-thrilleren “Moon”. Kort og godt.

Det er ikke til å unngå å nevne at ukens mest omtalte kinopremiere er Fantastic Mr. Fox. Siden den noe skuffende Darjeeling Limited har Wes Anderson-fans klødd seg i hodet og lurt på hva neste trekk blir – for det er virkelig umulig å tippe. Få forventet at det ville bli en adapsjon av en allmennelsket barnebok og enda færre forventet seg en animasjonsfilm i ekte Ivo Caprino-stil. Den vanlige gjengen – Bill Murray, Jason Schwartzman og Owen Wilson, i selskap med tungvektere som Meryl Streep og George Clooney – har denne gangen bidratt med stemmer til filmen. Undertegnede har ikke sett filmen, men gleder seg som et barn og var særdeles skuffet over at det tok filmen nesten tre måneder å komme seg over Atlanteren. Nå gjenstår det å se om den klarer å gjøre det Spike Jonze med Where The Wild Things Are (i min mening) mestret – å filmatisere en bok mange av oss leste ihjel som barn, på en tilfredstillende og samtidig uforventet interessant måte.

Filmen har premiere i morgen, fredag 5. februar.

Gå heller ikke glipp av serien Cinemateket for tiden kjører med filmer av den nylig avdøde Eric Rohmer. En personlig anbefaling er “Claires kne” som vises på USF Verftet 19:00 førstkommende søndag.

Den årlige september utgaven av Vogue pleier som kjent å være å veie like mye som en murstein og innholde nok inspirasjon og lesestoff (med unødvendig liten font) helt til, den ikke fullt så tunge, oktoberutgaven kommer i bladhyllene. Dokumentaren følger det hektiske livet i Vogue-redaksjonen der man jobber på spreng med den største septemberutgaven noensinne.

Anna Wintour, Vogues redaktør, som ellers er en liten, mediesky dame med pels rundt halsen, gir av seg selv i denne filmen. På godt og vondt. Hun er kald som en isbit, men opptrer som en dyktig sjef. Den mest interessante personen i dokumentaren likevel creative director Grace Coddington. Med sitt ildrøde hår og kvikke humor stjeler hun kameralinsen. Det virker også som om hun er den enste som tør å stille spørsmålstegn ved Anna Wintour sine beslutninger. Noe som virkelig trengs spør du meg.

Trailer:

Dokumentarfilmen om Norges mest sunnmørske hiphopensemble vises kun én gang under BIFF, og dette skjer altså onsdag kveld kl. 2000. Etter filmen går vi i flokk til Garage, der Side Brok leverer den første konserten i Bergen på et par år. Hele pakken koster 180 kroner, konsertbilletten alene 150 kroner. Jeg msn’et med Bård om filmen tidligere i år, les samtalen vår her.

PS. Få med deg Skatebård i samspill/sam-dj’ing med sjølvaste Annie på NG2 lørdag! Totally crazy, steikje galskap!

I går ble de kåret til Årets Filmklubb av Norsk Filmklubb Forbund, med følgende begrunnelse:

“Bergen filmklubb er en av landets eldste filmklubber og holder et imponerende høyt aktivitetsnivå. Klubben produserer en katalog av svært høy kvalitet og har fyldige og gode nettsider som også fungerer som referansesider for mange av landets øvrige klubber.”

Via Facebook forteller filmklubben at de vil feire med to flotte filmer og en egen VHS-festival (!) førstkommende lørdag. Før denne festivalen går av stabelen på NG2 fra kl. 1700 den dagen viser Bergen Filmklubb som vanlig et par cinematiske gullkorn i løpet av uken (og vi siterer/copy-paster uten skam):

“MAGNUS BARFOT ONSDAG 7. OKT. KL 21:00 – SWEET MOVIE

Dette er filmen som førte til at den populære sangerinnen Anna Prucnal ble utestengt fra Jugoslavia i syv år, og ble nektet visum til Polen hvor hennes mor lå døende på sykehus. Hennes rolle som hensynsløs fristerinne med pedofile og nekrofile tilnærminger, ble møtt med høylytte protester. En fellestendens blant kritikerhorden har vært å trekke de mest ekstreme sekvensene fullstendig ut av sin opprinnelige kontekst. Provokasjon står riktignok som en sentral strategi, men Dušan Makavejev har langt mer på hjertet.

Er ikke slikt nok til å lokke deg ut til Magnus Barfot? Jøss. Vel da er kanskje dette noe for deg i stedet:

MAGNUS BARFOT TORSDAG 8.OKT. KL 21:00 – ZIDANE: ET 2000-TALLS PROTRETT

Filmens struktur er enkel, men konseptuell. Regissørene Douglas Gordon og Philippe Parreno plasserte 17 kameraoperatører rundt Santiago Bernabéu Stadium og alle fulgte utelukkende Zidanes involveringer gjennom en hel kamp. Resultatet presenteres i sann tid og varer dermed i nøyaktig 90 minutter. Perspektivet er så intimt og utsnittene så nære at man ofte får inntrykk av at Zidane er fullstendig alene på gressmatten. Lyddesignet forsterker denne intimiteten ytterligere; Zidanes tunge pust og lyden av ballberøringer smeltes sammen til et mildt hypnotiserende lydspor, produsert av det skotske post-rock bandet Mogwai. Dette er helt rått. Roberto Carlos, Juan-Roman Riquelme og Beckham i gjesteroller.”

UPOP gratulerer! Feir fullt fortjent med finfine filmer!

11. desember har den Spike Jonze-regisserte storfilmen premiere i Norge, to måneder etter at de første amerikanerne kan skvise seg ned i kinosetene og njuta. Filmen basert på boken ved samme navn følger den unge, viltre Max som rømmer hjemmefra for så å havne hos “De Ville”; store, rare skapninger i et øde landskap.

Store og rare men fine er også et par av plaggene som Opening Ceremony har designet i samarbeid med Jonze. Jumpsuiten med hale inspirert av Max må være verdens mest komfortable plagg (ergo: I wants it), mens den kremhvite og fuzzy motorsykkeljakken kunne passet inn i enhver høstgarderobe.

"Laugh it up fuzzball!"

Nå er disse klærne både fysisk og økonomisk utenfor rekkevidde for min del, men jeg trøster meg med traileren til filmen:

Yes! Endelig en anledning til å bruke homer-brain.jpg som illstrasjonsbilde! Anledningen er TV2’s nye satsning, der vi gjennom seks programmer møter én person med et bestemt problem relatert til hjernen. Eller, det er programleder Troy Gulbrandsen som møter disse, og resultatet vises på et fjernsyn nær deg over jul.

I kveld kan du få en sniktitt på programserien på Landmark kl. 1900, med en påfølgende diskusjon om hvordan formidle avansert forskning på en folkelig og bred måte. Veldig glupt på en teit tirsdag. Les mer på Forskningsdagene Bergen sine hjemmesider.

Musikkvideoen til låta Papillon fra det britiske indierockbandet Editors, som straks er albumaktuelle med en ny og mer elektronisk sound (Tiesto har faktisk laget en remiks av denne låten…), satte i gang en kaffefremprovosert og populærkulturell assosiasjonsrekke tidlig på denne tirsdagsmorgenen:

Den første er naturlig nok den tyske nyklassikeren Løp Lola, Løp fra 1999, med den tøffe og rødhårede Franka Potente i hovedrollen:

Så kom jeg til å tenke på Justice’ mye omtalte/omdiskuterte musikkvideo til låten Stress, som spinner rundt en gjeng frustrerte fyrer og deres taktfaste terrortrasking:

Men de tomme gatene i kveldsmørket gir meg den samme urovekkende følelsen som jeg fikk av Depeche Mode’s briljante video til Wrong, deres første singel fra årets album Sounds of the Universe (og for den spesielt interesserte; det er produsenten Flood, bl.a. kjent fra tidligere samarbeid med nettopp Depeche Mode, som har produsert Editors nye album). I deres video er det riktignok en bil som beveger seg (baklengs) i bylandskapet, men likevel:

Hederlig og heseblesende omtale også til Hawaii Oslo, Forrest Gump og en hel haug med andre løpegutter- og jenter i film og musikkvideo. Noen tips til flere? Hit me!

Trailer til den nye Michael Jackson filmen som er rett rundt hjørnet:

Klipp og lim fra Filmweb.no:

Michael Jackson’s This is it er filmet i Staples Center i LA under Jacksons forberedelser til ”This is it” konsertene i London. Filmen vil i tillegg vise Jackson-fans og musikkelskere eksklusive bak-kulissene-klipp, et tilbakeblikk på hans karriere, intervju med venner med mer. Filmen er regissert av Kenny Ortega.

Verdenspremiere på kinoer over hele Norge, 28. oktober 2009.

I LOVE YOU MICHAEL!

Fortell litt om BAF, festivalsjef Aksel Kielland. Hvordan oppstod festivalen? Hvordan har den utviklet seg de siste årene?

- BAF har røtter tilbake til det sene åttitallet da Bergen filmklubb arrangerte animasjonsfilmhelger. På slutten av nittitallet oppstod Bergen animasjonsmønstring (BAM) som var en slags mellomting mellom et animasjonsverksted og en filmfestival. BAM ble arrangert hvert år frem til 2005, deretter lå hele oppleget i dvale frem til i fjor, da BAF oppstod som en rendyrket animasjonsfestival. I Norge har man tre animasjonsfestivaler – Bergen, Volda og Fredrikstad. Og mens Volda og Fredrikstad i stor grad er bransjefestivaler, er BAF mer av en publikumsfestival.

Vi prøver å bygge ned skillene mellom animatør og publikummer, og prøver å være så tilgjengelige som mulig. Vi forsøker også å gjøre animasjonsfilmen stuerein. Det vil si, det har den vel i stor grad greid på egenhånd de siste årene, men vi gjør vårt ypperste for å fremstå som noe annet enn bare enda et nerdearrangement. Ikke et vondt ord om nerder, vi i styret kommer vel vanskelig unna en slik definisjon selv, men for oss er det viktig at BAF skal være åpent og tilgjengelig for alle. Vi prøver desperat å tuske til oss litt hipstercred, men det er uvisst hvor bra det har fungert så langt.

BAF kjører også en egen kortfilmkonkurranse. Hva går denne ut på?

- Den går ganske enkelt ut på at vi skal kåre årets beste norske animerte kortfilm. Vinneren får et ekstremt fint diplom.

Har du noen personlige favoritter å trekke frem?

- De åpenbare høydepunktene er vel åpningsfilmen – en førpremiere på Pixars nyeste film Se opp (bildet), som tidligere i år åpnet filmfestivalen i Cannes som første animasjonsfilm noensinne, – og urpremieren på bestillingsverket Put Your Hands Up For Neon Genesis Evangelion. Njål Paulsberg (AKA Njaal/DJ Njaal/etc.) fremfører sin egen nyskrevne komposisjon til en remikset versjon av den ni timer lange kultanimeserien Neon Genesis Evangelion (se konkurranse under). Konserten etterfølges av Evangelion 1.0: You Are (Not) Alone, som er den nyeste filmen i Evangelion-serien. For de som ikke kjenner til Evangelion er stikkordene tenåringsangst, gigantiske roboter, enorme morderiske romvesener og såpeopera med bibelsk tilsnitt.

Ellers viser vi blant annet Reisen til Saturn, som er oppfølgeren til Terkel i knipe, og det blir foredrag, kortfilmprogrammer og animasjonsverksted (men det er mest for småunger).

Jeg vil dessuten understreke at BAF er billig. Billettene koster førti kroner og kjøper man festivalpass blir det enda billigere. Mye gøy for lite penger, altså. Akkurat som et FRP-stadsbudsjett, bare bærekraftig.

Se hele programmet på BAF’s hjemmesider.

Og konkurransen? BAF gir bort to billetter til bestillingsverket Put Your Hands Up For Neon Genesis Evangelion lørdag kl. 2100, om du kan svare på hva de slemme romvesenene i Neon Genesis Evangelion heter. Send svar og navnet ditt i en mail merket med “BAF” til redaksjon@upop.no.

Og i anledningen førtiårsjubileet har det i år blitt sluppet en hel horde Woodstock-dokumentarer, -tributes, -bøker, etc. Siste i rekken er Ang Lees (Brokeback Mountain, respectfully) “Taking Woodstock”, basert på en sann historie og bok av samme navn av Elliot Tiber.

Og så blir en kastet ut i et univers fylt til randen av DIY-ånd, slengbukser, joints, vill nakendansing og ikke minst klassisk rock. Eller rettere sagt, det var det jeg skulle ønske jeg ble kastet ut i. En blir heller dyttet forsiktig utfor et stup av en fortelling. Vi møter unge Elliot, en homofil jødisk interiørdesigner fra Brooklyn som blir nødt til å hjelpe foreldrene sine med driften av et mislykket motell i en forstad til New York, White Lake. Han får som hvert år vedtatt en søknad på vegne av sin relativt beskjedne kammermusikkfestival, til tross for at den hvert år går i vasken besøksmessig. Motellet til foreldrene er på randen av konkurs. Vennene til Elliot lever livet på vestkysten, mens han selv sitter dønn fast. Men plutselig dukker det opp en mulighet – en musikkfestival i Woodstock blir først avlyst i byen ved samme navn grunnet hippiefrykt, deretter skjer det samme i en annen by rett utenfor White Lake. En kjapp telefon, en helikoptertur og litt overtalelse senere er det i boks. Woodstock på engene til melkebonden Max Yurgur, tre dager, peace, love, ja, mann.

Denne filmen la opp til to mulige vinklinger, eller rettere sagt, den hadde to veier den kunne ha gått. Første vei og kanskje den mest åpenbare, er den som kunne gjort filmen til en gigantisk våt drøm av en hyllest til den legendariske festivalen. Andre og kanskje mer interessante vinkling er den som kunne ha fokusert mer på Elliots vanskelige forhold til sine foreldre og hans skaphomofili. I stedet velger Ang Lee å lage en relativt snill, treg og unyansert tolkning av festivalen som egentlig bare ender opp med å bli, et ord en ikke kan unngå, kjedelig.

For det er så mye å ta av her med gode skuespillere som Demetri Martin, Imelda Staunton og Emile Hirsch. I tillegg er det så mange gode historier og myter om festivalen og dens publikum der ute – da godt over en halv million ungdommer gjorde et aldri så lite opprør mot foreldrenes autoritet og samfunnets regler, og dro fra hele landet for å nyte tre dager med musikk. “Taking Woodstock” kunne ha blitt så mye, men den ble først og fremst, dessverre, en skuffelse.

Filmen har premiere fredag 11. august.

Hordaland Ung Film Forening snurrer atter engang film, og vil gjøre det på Cinemateket på USF VErftet hver mandag kl 19.00. I kveld åpner de med 12 Monkeys fra 1995 som legger handlingen til året 2035. 1% av menneskeheten er fortsatt i live og har blitt tvunget til å gå under jorden, etter at et dødelig virus ble sluppet løs i 1996 av en terrorist organisasjon kalt The Army Of The Twelve Monkeys. Sprø greier.

I følge HUFF selv gjør Brad Pitt det han kan best i denne filmen: “han er sprø, tullete og snakker rart”. Ta på deg regntøy og ta med deg en femtilapp i lomma til medlemsskap i HUFF – de har nemlig et ganske så snertent program for resten av høsten:

31-aug 19.00 12 Monkeys
07-sep 19.00 Killer Condom
14-sep 19.00 King of New York
21-sep 19.00 Bottle Rocket
28-sep 19.00 Kids
05-okt 19.00 Fjorten suger
12-okt 19.00 Shadows
19-okt 19.00 Trillingene fra Belleville / 20.30 Anastasia
02-nov 19.00 Beat Street
09-nov 19.00 Wendy and Lucy
16-nov 19.00 Jurassic Park
23-nov 19.00 Mala Noche
30-nov 19.00 Bare skyer beveger stjernene
07-des 19.00 From Dusk Till Dawn
14-des 19.00 Saturday Night Fever + Captain EO
21-des 19.00 Step Brothers / 21.00 Elf

Sidebrok’s nye video til låta “Drit å Gjer” hadde premiere på heiTV denne uken. Kieran Kolle og Jonas Langer har delt de kreative rollene under produksjonen av videoen, og siden Jonas bygger hytte på fjellet for tiden, tok vi en prat med Kieran.

UPOP: Gratulerer med fin video!
Kieran: Takk takk.
U: Hvem er dere?
K: Vi er Jonas Langer og Kieran Kolle, to unge og kjekke gutter som møtte hverandre da vi studerte film ved Noroff i Bergen.

U: Hvordan kom dere i gang med videoen?
K: Mens vi var studenter lagde vi en video for hip-hop duoen the Afeeliated som Side Brok så og likte, og etter et tilfeldig møte en fuktig kveld på Hulen i fjor ble vi enige om at vi skulle lage den neste videoen deres.
U: Hvorfor ville dere lage akkurat denne videoen, og hvorfor ble den slik den ble?
K: Vi fikk platen før den ble lansert, og Runar (Torstein Hyl og Sjef R) har i hele prosessen vært ekstremt tålmodig og bestemt på at det er vi som styrer videoen, og fikk da også lov til å velge ut hvilken sang vi skulle lage video til.
Vi likte vedig godt stemningen i låten, både musikalsk og lyrisk og så begge for oss et klart visuelt utrykk når vi hørte på låten. Det er en veldig fin dualitet i teksten som var gøy å jobbe med. Tilsynelatende er det bare en tekst om å være lat og sløv, men bearbeider man teksten kommer det tydelig frem et sosialt og politisk budskap.
Vi som filmskapere er veldig opptatt av å jobbe med prosjekter som gjenspeiler våres interesser og idealer. Hvis du hører på den mørke produksjonen til Soul Theory og de dystre og håpløse tekstene til Torstein Hyl er det lett å gli inn i en veldig mørk og destruktiv sinnstilstand. Vi ville gjenspeile dette, men samtidig opprettholde en del humoristiske elementer som kommer frem i teksten.

Kieran Kolle

U: Hvordan var innspillingen?
K: Vi hadde to innspillingsdager, 15. og 17.mai. Den første dagen var en helvetes slit, hvor jeg tror vi jobbet 20 timer i et nedlagt slakteri. Det var mørkt, støvete og generellt jævlig, men det gikk bra. Skatebård uttrykte stor misnøye over vår overdrevne bruk av røyk og røykmaskiner, men han taklet det egentlig ganske bra. Da jeg kom hjem kl fem om morgenen snøt jeg faktisk svart. Så vi la sjel og kropp i dette prosjektet og kuttet nok ned en del timer av livene våres på alt vi inhalerte denne dagen.
17. Mai var litt roligere. Vi filmet Runar i byen mellom bunadskledde bergensere mens han viftet på sitt sorte anarko syndikalistiske flagg. Jeg vet ikke om det var kameraene, flagget eller kjendisfaktoren, men vi fikk ihvertfall vanvittig med oppmerksomhet. Resten av dagen filmet vi greenscreen-sekvensene i studio. Selv på nasjonaldagen må en jobbe.

U: Har dere noen inspirasjonskilder eller referansepunkter for videoen?
K: Vi har jo sett mye musikkvidoer for å finne elementer vi liker, men gikk ikke aktivt inn for å samle så mye referanser. YouTube ble derimot brukt flittig som inspirasjon både i pre- og postproduksjon. Vi liker begge to veldig godt The Roots sin “Don`t feel right” trilogivideo, og til en del av de mørke elementene fikk vi inspirasjon derfra. Det må jo også sies av vi er veldig stor fan av Aphex Twin sine videoer og ting som generelt er sykt og ekkelt.

U: Hvem gjorde hva?
K: All planlegging i preproduksjon ble gjort av Jonas og meg selv. Jeg jobbet kanskje litt mer med idèutvikling og manus, så konfererte jeg og fikk innspill av Jonas. På settet var det jeg som regisserte og førte kamera, og Jonas fulgte med som en hauk og kom med innspill underveis og sørget for at vi hadde den bildedekningen som trengtes. Når alt er filmet er det Jonas som styrer showet, med klipp og effekter. Vi var ikke helt sikkre på hvordan det endelige resultatet skulle bli, og sånn sett har han en mye hardere og krevende jobb.
Ellers hadde vi hjelp av Hans Inge Brakedal på lys, grip (ansvarlig for tillegsutstyr for kamera, journ anm.) og b-foto (kameratekniker, fokus-hjelp), journ anm.) og vi hadde Tor Evert Johansen på produksjons-design. Settet vi brukte er mer eller mindre bare sistnevntes stue, på en annen location. Veldig praktisk!
Vi må også takke Christian ved Appetite Production for godt samarbeid, og ikke minst Bjørn Bøthun ved Noroff Instituttet for mye hjelp og lån av utstyr.

U: Hva liker du med filmproduksjon?
K: Ehm…det er gøy? For min del handler alt om å utrykke seg og spre et budskap.

U: Har dere noen tanker rundt musikkvideo som format, og hvordan synes du det står til i Norge?
K: Det lages en del morsomme videoer i undergrunnen i Norge, men veldig få kommersielle videoer tør å opprettholde denne lekenheten. Spesiellt innenfor hip-hop sjangeren er det liten lekenhet og eksperimentering for tiden. Det er veldig mange ekstremt bra tekniske videoer, men for oss er det like viktig å utrykke seg kreativt og kunstnerisk. Musikkvideo i dag er lite lukrativt og gir lite økonomisk avkastning, men igjen er det så utrolig gøy for det er så mange muligheter og veier å gå, så det er litt rart at så mange safer seg med det samme gamle som vi har sett i årevis.

Skatebård

U: Hvordan oppfatter dere filmmiljøet i Bergen?
K: Jeg har ikke hatt så mye med filmmiljøet å gjøre egentlig, men de jeg kjenner virker som gode mennesker som brenner for sin greie. Personlig skulle jeg ønske å se litt mer gi faen-holdning, og se at folk tør å satse mer på lokal spillefilm heller enn å satse på tullete kortfilmer. Misforstå meg riktig, kortfilm er fint, men det er stort sett film for filmfolk og lite appelerende for folk flest. Det er et ekstremt vanskelig format å formidle en historie på.
Jeg skulle også sett at man kunne tørre å stole litt mer på nye og lokale talenter og ressurser, for det er mange flinke mennesker i denne byen. Kreativt virker det veldig spennende, og ut i fra de signalene jeg får virker det som om det er mye som ligger og ulmer for tiden.

U: Sånn på tampen, har dere andre prosjekter på gang?
K: Jepp, vi jobber med noen dokumentarfilmprosjekter, men det kan vi ikke snakke om her.

U: Helt til slutt: Fem favorittvideoer?
K: Dette blir mine favoritter, har prøvd å få tak i Jonas men han er på Hardangervidden og bygger hytte (nei, vi tjener ikke særlig mye penger på å lage musikkvideo så hvis du er en rik artist så er vi fattige filmskapere).

The Roots – Don´t feel right trilogy video
Verdens beste hip-hop gruppe med en vanvittig kul sammenslåing av tre låter. Et godt eksempel på at en video er mer en bare billedllegging til musikken.

KRS One & Marley Marl – Hip-Hop lives
En klassisk låt og video, gjennomført særdeles bra.

Dj Format feat Abdominal
Tidenes feteste one-take video

The Pharcyde – Drop
Tidenes feteste video, ihvertfall innen hip-hop. Regissert av Spike Jonze.

Aphex Twin – Windowlicker
Herlig psykotisk, som alle Aphex Twin-videoene.

(UPOP forsøkte dessuten å høre med Side Brok-medlem Skatebård om hva han syntes om videoen deres, men han hadde enda ikke sett den fordi naboen sluker all båndbredden på nettet hans.)

Bergen Filmklubb har en helaften planlagt på Landmark i kveld, med visning av Made in Britain, en britisk fjernsynsfilm fra 1982. Tim Roth fikk sin spillefildebut i rollen som Trevor the Skinhead, en 16 år gammel snauskalle med voldelige tendenser og forakt for autoriteter. Filmen innledes av musikkjournalist Einar ”Engelen” Engelstad.

Senere på kvelden blir det konsert ved (byens beste punkband?) Di Kjipe, som snart også er Phono-aktuelle. Dj Challa runder av med soul, reggae og annen dansbar musikk.

Dørene åpner kl. 2000. Billetter: kr 25,- (medlemmer)/kr 50,- (ikke-medlemmer)

Pressevisninger er vel og bra, men starter altfor tidlig for frimodige frilansere. Dessuten, hva er vel bedre enn micropopcorn, joggedress og sofa når en skal nyte levende bilder?

UPOP vil med jevne mellomrom samle sine tropper for å sammen nyte to stykk filmer i trivelig selskap til trivelige og selvvalgte tidspunkter. Selvvalgte vil også filmene være; gamle favoritter, nye potensielle klassikere, obskur skrekk og cheesy rom-kom – alt er lov i vår nye spalte 2xfilm. Filmhistorie, popkultur og lettbente kommentarer, til deg fra oss. Vær så god, og på forhånd tusen takk for tips.

Første runde samlet Anette, Alisa og Lars-Erik i sistnevntes stue, støvsuget og shinet for anledningen. Verten vartet sågar opp med smoothie av hjemmeplukkede bær, straight outta Sogn. På forhånd hadde vi blitt enige om at litt skrekk hadde passet fint på en søvnig søndag, og fra arkivet (les: klesskapet) dro Lars-Erik frem en uåpnet dvd med et tiltalende trashy cover. – “Class of Nuke Em High”? Haha. LOL. Vi dro kjensel på estetikken, og ganske riktig, dette var en Troma-film. Troma er selskapet ansvarlige for x antall kultklassikere, med “The Toxic Avenger” som den mest kjente, laget på lavt budsjett og med ennå lavere moral. “Movies for the Future” er slagordet deres, men vi håper for guds skyld at fremtiden ikke ser slik ut. Eller?

- ÅH HERREGUD, haha, dette er det beste jeg noen gang har sett! HAHA! Allerede under introen var sogningen solgt, mens Alisa og Anette satt med vidåpne øyne og hakeslepp. We lol´d. – Hør den musikken da! Tror dere det går an å få tak i den låta på vinyl? Må sjekke eBay asap altså, sa Lars Erik.

“Class of Nuke Em High” fra 1986 skulle vise seg å være en strålende kombo av 80-talls highschoolfilm (om enn ikke av John Hughes-slaget, måtte han hvile i fred) og skrekkomedie. I den lille byen Tromaville begynner skumle ting å skje blant skoleungdommen etter et utslipp fra den kjernefysiske fabrikken. Skolens tøffeste gjeng ( – Oh man, for en look! – Anette) dealer kjernefysisk weed til sine medelever, som skal vise seg å ha sine, uhm, bivirkninger. Blant dem er akutt sexlyst, groteske graviditeter, hoder som eksploderer (- Pesto! Det kommer pesto ut av pannen hans! – Alisa), og ut-av-denne-verden kreaturer som lusker i skolens kjeller. Det ender selvsagt med skrik og smell, og lovnader om en oppfølger. Wow. – Historiens feteste soundtrack, historiens feteste ungdomsgjeng. Kjenner vi skal grave litt i Troma-katalogen denne høsten ja, uttaler Lars-Erik på vegne av et fornøyd filmpanel.

Andre film ut skulle også inneholde sin del weedrøykende tenåringer med sterk seksualdrift, selv om Kids fra 1995 er skrekkelig på en helt annen måte enn Tromafilmene.
- Her er mange bra navn i introen, konstaterte Alisa, som aldri hadde sett “Kids” før (- Hva? Jeg er jo så ung!). Med Larry Clark som regissør og Gus Van Sant som produsent, og etterhvert kjente skuespillere som Chloë Sevigny, Rosario Dawson og Leo Fitzpatrick på rollelisten er Kids med rette blitt en moderne klassiker. For dem, som i likhet med Alisa ikke har sett filmen, kan vi kort oppsummere den med “teensdrugsHIVpartyCaliforniavoldtektpuling”. Historien begynner og kretser rundt Telly, hvis fremste glede her i livet er å ta jomfrudommen til jenter som knapt har nådd puberteten. Men etter den søte kløe og så videre, ja, du vet. Jævlig sur svie.

Anette og Lars-Erik hadde sett filmen et par ganger tidligere, og erindret at den gjorde varig inntrykk på sarte ungdomssinn fra henholdsvis Sunnmøre og Sogn. – Hm. Våre fjortisfester var vel litt mer uskyldige…tror jeg, mente Anette. Det skulle i etterkant vise seg at vi ikke kunne huske at Kids var så ubehagelig: – Helt sykt feel-bad. Hadde glemt hvor jævlig denne var, tror jeg var mer opptatt av nakenheten og rusmisbruken når jeg så denne filmen som tolvåring. Jeg visste vel knapt hva aids var for noe, legger Lars-Erik til. Stillheten senket seg så smått i stua etter karakteren Caspers siste ord: “”Jesus Christ, what happened?”. – Jah…nei…så….bra film da, kremtet Anette. Etter å ha rehabilitert oss selv og humørene våre med et par Troma-trailere på YouTube ble vi enige om å runde av neste utgave av 2xfilm med noe mer oppløftende. Følg med, følg med!

Her ser det ut som det kan bli mye trolling og morro. Han høye brilla fra Flight Of The Conchords har en ledende rolle som den onde fantasy forfatteren Ronald Chevalier. Det lukter klassiker lang vei.

”It could be the most terrifying motion picture I have ever made” – Alfred Hitchcock, sto det øverst på filmplakaten den gang i 1963. Jeg vet ikke helt jeg. Jeg ser ikke skrekkfilmer, av prinsipp, og i hvert fall ikke på storskjerm OG blant folk. Jeg unner dem rett og slett ikke å bevitne mine stadig nervøse rykninger, kombinert med hender, jakke eller andre ting jeg finner hendig å hindre sikten med, foran ansiktet. Men noen ganger må man vel gjøre unntak… Eller?

”The Birds” ble første gang vist på kinoer i 1963 og er, sammen med ”Psycho”, en av regissør, Alfred Hitchcocks mest kjente skrekkfilmer. Handlingen finner sted i Bodega Bay utenfor San Francisco, hvor et tusentalls fugler samler seg for å hakke innmaten ut av innbyggerne i den lille landsbyen. Filmen er løst basert på en novelle med samme navn, skrevet av Daphne du Maurier – forfatteren som også står bak novellen som la grunnlaget for ”Rebecca”, en annen kritikerrost Hitchcock-film, fra 1940.

”The Birds” er den dyreste, mest teknisk ambisiøse og grundigst planlagte av Hitchcocks filmer, og spesialeffektene og soundtracket ble den gang ansett som ekstraordinære. Blant annet ble all lyd basert på fuglenes skrik og vingeslag, som igjen ble forstørret til det groteske. Hitchcock nektet også å bruke mekaniske fugler under opptakene, og fugleangrepene ble dermed laget ved hjelp av dresserte fugler som gikk til angrep på skuespillerne selv. Det var ikke snakk om å få bruke stand-ins.

Som sagt, jeg vet ikke helt, jeg. Jeg har kun sett klipp av ”Psycho, men får det stadig for meg at Norman Bates kommer til å trekke fra dusjforhenget, når jeg står der under vannstrålen og aner fred og ingen fare, og knivstikke meg til jeg ligger livløs i badekaret, med mitt eget blod oppetter baderomsveggen (!). Tror ikke jeg har godt av å se mer… Klassiker eller ikke. Men kanskje hvis du blir med og holder meg i hånden? Kanskje. Sees vi på Cinemateket i kveld?

”The Birds” (norsk tittel: ”Fuglene”) vises på Cinemateket søndag 16. august kl. 21.00. Billetter kr 40.

”Coco Chanel et Igor Stravinsky” tar for seg romansen mellom den franske designeren/gründeren/couturissen Coco Chanel og den russiske komponisten Igor Stravinsky. Selve handlingen spiller på det klassiske ektemann-med-stor-familie-og-trygghet-faller-for-en-femme-fatale-og-kjører-seg-i-grøfta-prinsippet, men det er likevel noe fascinerende og fengslende ved historien.

Coco får altså først øyene opp for Stravinsky etter å ha sett hans skandalestykke ”The Rite of Spring”, men det blir likevel ikke noe møte mellom dem før syv år senere, da Chanel er nyrik og suksessfull i Paris, mens Stravinsky befinner seg i Frankrike som flyktning fra den russiske revolusjon. De møtes for første gang og tiltrekningen er umiddelbar. En ting leder til den neste og Stravinsky flytter med familien inn i Chanels villa utenfor byen. Resten er, som en sier, historie.

For utenom at det visuelle aspektet ved filmen er perfeksjonert på alle områder med autentisk kostymedesign utført av Chattoune & Fab med hjelp fra Karl Lagerfeld og Chanels eget arkiv og utrolig lyssetting, er Anna Mouglalis og Mads Mikkelsen ypperlige i sine roller som Chanel og Stravinsky. Mouglalis er herlig kald i skikkelsen Coco Chanel og Mikkelsen spiller en desperat komponist fantastisk. Til tross for filmen nærmest er plettfri, er det kun én ting å pirke på, slutten. Makan til antiklimaks ser en sjeldent. Og enda en ting. Det gjenstår å se om ”Coco Avant Chanel” klarer å gjøre det ”Coco Chanel et Igor Stravinsky” ikke klarer, nemlig å gå noe dypere under huden på Coco Chanel.

Tim Burtons versjon av klassikeren opprinnelig skrevet av Lewis Carroll skal etter planen være klar for kinoskjermene i mars 2010. Bilder av Johnny Depp som The Mad Hatter og Helena Bonham-Carter som The red Queen har sirkulert på nettet en stund, og de siste inkluderer også unge Mia Wasikowska, som spiller Alice. I rollen som The White Queen finner vi Anne Hathaway, hjerterknekten spilles av Crispin Glover og Tweedledee/Tweedledum av Matt Lucas, mest kjent fra Little Britain.

The Mad Hatter

Selve historien er en oppfølger til originalen og følger Alice, nå 17 år gammel:

“as she escapes from a snooty party and follows a white rabbit down a hole, back to Wonderland. The White Rabbit is convinced that he has the right girl, the one who had visited the magical land ten years prior. But Alice doesn’t remember her past visit to Wonderland. The creatures of Wonderland are ready to revolt and are hoping/waiting for Alice to help them, but will she? Can she?”