I dette øyeblikk åpner Hans Nøstdahl og Espen Iden utstilling på Galleri Storck.

Hans og Espen gikk i samme klasse på fotoskole ifjor og ble gode venner. Året etter fortsatte Hans med et andre og siste år på Oslo Fotokunstskole og fikk kid og fant roen, mens Espen kom til Bergen for å søke oppsig og for å gå på Khib. Og samtidig drev begge to og tok bilder, som fotostudenter gjerne gjør. Fine bilder liksom.

Resultatet av dette, Hans og Espens 2009, ble til Berserk, en utstilling som i dette veldige øyeblikk har vernissage på Galleri Storck ved St. Hanshaugen (i Oslo, altså). Gå og se hvis du kan!

Denne helgen så utgave nummer to av magasinet Out of Step dagens lys.

Evt. natteslys. Slippefesten var på Anti Designstudio i Oslo på fredag, med heavy konfettifaktor. Benedikte Kluge og Christin Malen var i kontakt med meg på mail for en stund tilbake, og la ved en link til en sniktitt på papirmagasinet. UPOP postet et lengre intervju med jentene i juni i fjor, der de fortalte at de var opptatte av å gå litt tilbake i verdiene i forhold til magasinet som format:

“Vi er ikke opptatt av å være moderne per se, men være forståelige og utfolde oss uten å måtte forholde oss til internettpublikasjonens begrensninger. Med dette menes at artiklene kan være lenger, man kan leke med lay-out og man kan ta magasinet med seg.”

OOS #1 står fortsatt i min hylle for Spesielt Fine Magasiner. Glossy men rocka, smart men tilgjengelig. Dengang nådde ikke publikasjonen de bergenske magasinstativ, men nå ser det ut som om kanskje Out Of Step #2 (som blant annet byr på et intervju med vårt famøse bytryne/musiker/teaterskuespiller Gaahl) blir å finne også utenfor hovedstaden. Mer om dette senere i så fall. Sjekk ut hjemmesidene outofstepmagazine.no!

Let’s do the time warp! Immaturus er i full sving med sin versjon av tidenes tøffeste musikal.

Denne helgen hadde studentteateret Immaturus premiere på sin sceneversjon av kultfilmen fra 1973. Vi som har svinget innom MEVI 104 på UiB har plukket og pirket i de campteoretiske aspektene ved The Rocky Horror Picture Show, men fader heller, en trenger ingen bachelorgrad for å digge transsexy transyvlaniere som denne gang fremfører sine gloser på saftig nynorsk. Her er en snutt fra den fantistiske filmen:

Immaturus’ versjon har allerede fått gode kritikker, og jeg føler på fristelsen til å selv ta Bergens svar på Dr. Frank N. Furter & co. i skue denne uken. I kveld, torsdag og  fredag står de på scenen på Kvarteret kl. 20.00, samt lørdag med et late night show klokken midnatt!. Billetter kjøpes i døren og koster 100/50 kr.

Døv overskrift for å opplyse om at både UKEN og Borealis inviterer til heftige kulturopplevelser denne uka.

For å være ærlig har jeg ikke satt meg inn i programmet på noen av festivalene; ikke går jeg på NHH, og jeg har forlengst gitt opp å late som om jeg er kultivert nok til å digge det meste som skjer på Borealis. Jeg er en kvinne av folket, working-class herione, så å skulle tilnærme meg en festival for “contemporary music, noise and sound art” krever litt innsats. Å la seg lokke til nysgjerrighet gjennom grundig research, rett og slett. Tidligere år har jeg blitt belønnet for denne innsatsen, og den beste Borealis-opplevelsen jeg har hatt er utvilsomt Black Devil Disco Club på Landmark for to år siden. Sådan foregikk det:

Men i år har festivalen kommet som julekvelden på kjærringa, så plis, opplys meg (og leserne) om hva jeg bare må få med meg.

Hva UKENs konserter angår så skal de ha all mulig honnør for å ha booket Kråkesølv, Kathinka og Mr. Jones til i morgen. Casiokids og Superfamily har visstnok laget stor ståhei allerede, men selveste sjokoladen i bollen blir utvilsomt Fiddy (eller 50 Cent, som mora hans kaller ham) og G-Unit på torsdag. Forlengst utsolgt, i likhet med A1 på lørdag. Hm. Sjekk resten av programmet her.

Forvent fri flyt av…kulturuttrykk når fristaden Christiania representerer i Bergen denne uka.

En 86 år gammel bergensk multikunstner ved navn Laurie Grundt (bildet) har dratt med seg over 50 artister og kunstnere fra bohembydelen i Køben til Logen Teater denne uka. Vil forøvrig anbefale å sjekke ut Studvest (vi elsker dere!) sitt månedsgamle intervju med Grundt. Whatta man.

Ikke alt fenger min interesse sånn umiddelbart; barnekonserter og afrikansk dans er ikke helt min greie, men foredrag om Christianias historie onsdag kl. 1730, psykideliske lysshow og pønkekonserter…joda. Kan funke det. Dansk undergrunnsrap kan du også få med deg, om du da ikke heller velger å dra på Garage onsdag kveld for å digge Lars Vaular som nylig drepte det på by:larm.

200kr/100 kr for tre dager med Christianiakultur, les mer om programmet her.

Jeg tok en liten prat med Mario Urban, som er master chief og sitter i fagjuryen på YouTube-showdownen på kvarteret til helgen. Vi slo til og tok det på IRC, i ekte internett-ånd. Pass på for klassiske youtube-klipp i artikkelen.

*** meneldor joined #khib

*** mib_lb7e73 joined #khib

21:37	mib_lb7e73	jacob?

21:37	meneldor	hell yes

21:37	mib_lb7e73	allright!

21:37	mib_lb7e73	spiller mario, veldig veldig gøy! WIIIIIII

21:38	meneldor	dette er litt gammaldags, irc lager ikke lyd når det kommer nye beskjeder

21:38	mib_lb7e73	i c

21:38	mib_lb7e73	hii, jeg bruker ungdom språk

21:38	meneldor	schpaa

Les videre »

Jeg sitter på jobb og er litt misunnelig på alle som kan dra på åpningen av Bjarne Melgaards utstilling i kveld på Bergen Kunstmuseum.

I kveld fra kl. 1900 kan du altså mingle med kunstfiffen (Bjarne himself inkludert) og koole KHiB’ere når utstillingen Jealous åpnes for publikum. Et tjuetalls helt nye malerier pryder Lysverket, og Bergen Kunstmuseum lover at det er langt i fra leftovers som venter oss. Den kuuule og åh-så-kontroversieeeeelle Bjarne Melgaard er som kjent allerede aktuell med en svær retrospektiv utstilling på Astrup Fearnley i Oslo, som jeg har planer om å få med meg kommende søndag (dersom jeg klarer stå opp etter å ha bylarmet hele natten, that is).

På AF var maleriene visstnok i stor grad preget av mye tekst (sjekk ut André Galis bilder fra Oslo-utstillingen på Kunstforums hjemmesider), så for min del tar jeg turen tilbake til uka engang, for å titte/lese skikkelig. På åpninger er der altfor mye fancy folk å titte på, og i tillegg til nevnte kunstner, kunstfiff og KHiB’ere kommer også Lars Vaular for å spille, og Dj Cyberpuppy 007 for å snurre plater. Bølgen & Moi varter også opp med et nytt konsept for dem som har nok kroner til å kose seg på kulinarisk vis. Du verden. Og her sitter jeg.

Hør verden gjennom Darwins øyne, i form av 92 minutter med electro-opera signert The Knife.

I fjor fikk mine stooore hjältar i The Knife oppdraget med å snekre sammen en opera basert på Darwins hovedverk The Origin of Species, selv om ingen av de to noengang hadde vært på en operaforestilling. Resultatet, titulert Tomorrow, In A Year, ble så satt opp i regi av Hotel Pro Forma i København i september 2009. Slik så det ut, og en kan bare håpe at en norsk opera (kanskje helst den i Bjørvika, men like gjerne en i Bergen!) legger seg i selen for å få forestillingen hit til lands når The Knife nå setter opp nye datoer for denne forestillingen:

Det er faen meg så fint og fantastisk og genialt at jeg får ståpels her jeg sitter i min varme stue, alene i onsdagskvelden. Jeg har ikke peiling på opera, litt mer på electro, men vil tro at det “fenger” begge leire? Anbefaler dere uansett preferanse å slå av alt elektronisk utstyr (foruten det du velger å spille av Tomorrow, In A Year med da), sette dere ned og lytte. Til resultatet av at Olaf Dreijer dro til Amazonas dype jungler for å gjøre research på dyrelyder. Av at artistene Mount Sims og Planningtorock (sistnevnte sist sett i sølvhjelm på Verftet i høst, førr ei dame!) tok turen fra Berlin for å bidra til ballet, i likhet med den svenske og Bergensaktuelle popprinsen Jonathan Johansson. Og mezzosopranen Kristina Wahlin, ikke minst. Ah!

Albumet Tomorrow, In A Year blir tilgjengelig for salg 1. mars, men kan streames via The Knifes hjemmesider eller via Spotify.

Knausete kritikkdebatt, Pedro Carmona-Alvarez, Bård Torgersen og barokk fra Bach onsdag kveld på Kvarteret.

Mens vi fremdeles venter på Litteraturhuset arrangerer Studentersamfunnet en litterær helaften på det nyåpnede Kvarteret i morgen onsdag. Det fullstendige programmet kan studeres på hjemmesidene deres, og jeg tar meg den frihet til å trekke frem gode grunner til å ta turen innom:

- Pedro Carmona-Alvarez snakker om Rust og oppvekst i Chile. Jeg leser boka og elsker den.

- Bård Torgersen og Rød Stær. Poesi, og deretter sær og bråkete elektronisk musikk. Nysgjerrig på elektronikapioneeren/Natt&Dag-legendens nye krumspring, etter å ha lest Maskinens Uerstattelige Deler i fjor engang. Rød Stær og deres Velkommen Til Varmland er forøvrig fersk utgivelse fra fine Flamme Forlag.

- Debatt om ståa i norsk litteraturkritikk i kjølvannet av Knausgård. Jeg har ennå ikke begynt på Min Kamp 1/2/3/47. Kanske til sommeren.

- Barokkmusikk fra Bergen Barokk i den nye Tivoli-salen kl. 20.45. Jeg fant aldri veien dit under lørdagens Helhus. Jeg tror jeg ble kastet ut.

Alt for 20 kroner hvis man allerede er medlem, og 50 kr hvis ikke. Åpent også for oss som ikke er studenter (akkurat nå).

Nabovarsel er kjent for å gjøre alvor av luftige planer, hvis noen andre hadde sagt at de skulle lage blad, hadde vi trodd det når vi så det.

Emilio spurte undertegnede om jeg ville bedrive redaksjonell design på alt sammen, og jeg er jo alltid game. Nabovarsel har alltid operert som et slags open source-prosjekt med gjennomsiktige vegger så å si, dermed er det nok bare kult at jeg deler en liten skisse på layouten med dere.

Prosjektet drar til seg mye av det byen har av skribent-talent (fint ord!), og vil distribueres digitalt, dvs på minnepinner og internett, der man og kan bli utsatt for ganske mye snop ved siden av bladet, som videoklipp, låter, og andre ting som har relevanse for bladet.

UPOP kommer tilbake med mer når prosjektet realiseres i løpet av mars!

Nam spiller synth i Fjorden Baby!. Nam blogger. Nå lager Nam fanzine.

Siden september i fjor har jeg og mange andre jevnlig klikket oss inn på bloggen Stein, Saks og Sølvpapir for å lese Nam Phoung Nguyen sin hyllest til sin barndom i Loddefjord (hvor undertegnede til dags dato aldri har satt sin fot, skyt meg). Nå kommer historiene på trykk i form av ei god, gammaldags fanzine, og jeg sendte et par frågor til Nam via Facebook:

Hvorfor fanzine? Hvorfor trykke, brette (skikkelig IQ-test å skulle brette den sammen igjen etter å ha åpnet den, på en måte, jeg sleit, men så var det også tidlig på dagen etter nachspielet hos oss nå i helga og lite fungerte som det skulle i min kropp og mitt hode) og distribuere? Og hvor og hvor ofte kan man få fatt i en?

- For å lette trykke på samvittigheten min. Må reise meg opp å gjøre noe once in a while. Man må starte med å se “mannen i speilet”. Og jeg er inne på noe. Jeg deler ut 400 stk gratis fanziner i skostr. 36 fra og med idag. En fanzine om skating. Som en smakebit på min kommende fanzine i mars. Den skal være å finne i de forskjellige butikkene og cafeene som ønsker å ta den imot. Alle må huske å IKKE brette dem ut. Bare bla rolig og forsiktig som et blad. Vanskelig å finne veien tilbake hvis man begynner å fåkke rundt.

Hva er fanzina i forhold til bloggen?

- De er ikke så ulike fra hverandre. Undertittelen til SSS-bloggen er jo: “En hyllest til min fine barndom i Loddefjord” og det er det som skal være det gjennomgående temaet i fanzinen. Altså…flere barndomsminner! Fanzinen er også min unnskyldning til å legge ut ting som jeg ikke tørr å legge ut på internett. Den skikkelig skitne siden av L.O.D!
Tegneseriene mine “Monty PyKIKK” og “UFRI-ViLLY” tar seg også bedre ut i dette formatet. Og fanzinen har mange gjester innenfor skriving, foto, kunst og musikk. Mine venner. Bortsett fra dette finnes ingen konkret plan. En fanzine må nesten få bli som den blir. Ellers tror jeg det blir drittkjedelig. Jeg gleder meg aller mest til å sette den første utgaven i ateliéret sammen med alle vennene mine.

Og, for den som nå vil klikke seg inn på SSS for første gang, hvorfor og hvordan ble ideen født?

- Stein Saks og Sølvpapir er opprinnelig en låt jeg lagde for en stund tilbake som handler om lengsel, apati og sorg. Forøvrig den eneste norske låten jeg har skrevet. Jeg fikk et forhold til ærligheten og stemningen i låten og hadde lyst å finne denne energien. Denne fant jeg et sted i barndomsminnene mine. Melankolien og barnsligheten. Den beste måten å uttrykke dette var å skrive fortellinger.

Hvorfor? Ingen grunner egentlig. Den handler jo stort sett bare om meg. Skulle ønske jeg visste mer om politikk&samfunn…

Bare fint eller også litt farlig å blottlegge livet ditt (og andres) på den måten?

- Blottlegging, selvutlevering. Merker at det svir i tungen. Eller pungen…dr.pungstein….Hehe, der ser du. Det er vel det som er mitt problem. Det er så gøy å underholde seg selv under skriveprosessen og man glemmer at mange vil lese det og gjøre opp sin mening omkring det.
Men altså, jeg tar jo det meste av støyten selv. Fortjener å kunne få friheten til å dra ned vennene mine ned i gjørmen og. Vi har gjort mye drit sammen…
Men absolutt ingen fare, Anette. Jeg får flere kommentarer og mails ukentlig fra alle type mennesker. Barn, eldre, musikere, ekte forfattere, kunstnere, motefolk, flerkulturelle folk som meg selv, professorer og folk med ulike sosiale vansker etc. Det som går igjen i tilbakemeldingene er at det er fett, morsomt og inspirerende. Så lenge jeg ikke tøyer grensene for langt så er det bare å kjøre på som jeg gjør.

Til slutt, et par ord om musikken i livet ditt; hva skjer med Fjorden Baby! og evt. andre prosjekter?

- Fjorden Baby! går i studio om to uker i det nyrenoverte DuperStudio sammen med Yngve Sætre (vår produsent) og begynner rett og slett på vårt andre album! Det siste halvåret har gått på å lage nye sanger og bli flinkere på musikkutstyr. Struktur generelt. 18 nye låter som få har hørt har blitt laget det siste året og det skal bli fett å gå sammen med Yngve å finne ut hvilken av dem som tar seg best ut på den kommende skiven. Det blir en danseskive skal jeg tippe. Fra syrerock til acidhouse. Lett! SPLITTER NY SINGEL SLIPPES i MARS. Hvis alt går etter planen kommer den i 12″ vinyl med en B-side og en remix. Vi har tingene på stell. Gode Tider. Fjorden For Livet…..og ned.

Dansekompaniet Carte Blanche er igjen aktuell med ny danseforestilling! I går hadde samtidsdanserne premiere i Bergen på sin nyeste forestilling, ”When Clarity Visits”, koreografert av nederlandske (og o’ så ettertraktede) Guy Weizman og Roni Haver, også kjent som Club Guy & Roni.

”When Clarity Visits er en danseforestilling som søker etter barnet i oss” står det på Carte Blanches egne nettsider. ”Hvordan har barndommen formet oss som voksne og hvordan påvirker det livet vårt i dag? Er det beroligende eller kanskje foruroligende?” Slik lar de dansen stå til ettertanke. Men også kostymene er en viktig del av helheten ved produksjonen, og gjennom samtaler med danserne har designer Siv Støldal (også kjent som damen bak Bergen første pop-up store) kreert kostymer som reflekterer noe fra hver enkelt dansers personlige opplevelser og minner fra barndommen. En av danserne fikk også droppe deler av kostymet og danse i bar overkropp, fordi faren vant en skjønnhetskonkurranse for menn… Interessant kan det bli!

I løpet av turneen er to langhelger satt av til Bergen, så kan du ikke denne helgen er det fremdeles mulig å få med seg forestillingen mot slutten av måneden. Det er i hvert fall ingen tvil om hvor jeg vil sitte og drømme meg bort en mørk høstkveld, nest siste helgen i november!

Carte Blanches forestilling ”When Clarity Visits” kan oppleves i Bergen 6. og 7. november, samt 19. – 21.november, på Studio Bergen, Verftet. Hyggelig studentpris 100 kr, ord. pris 250 kr.

KNOT består av åtte kreative sjeler, som designer og produserer produkter som t-skjorter, babyklær, vesker, smykker, øredobber, buttons, skilt, keramikk og mere til. Mange julegavetips til heeele familien her altså. Nå har gjengen pusset opp, fått et nytt medlem, nye varer og åpner samme dag en ny utstilling. Alt feires behørig fredag kveld kl. 1900, og her finner du veibeskrivelse.

Utstillingen du kan bivåne er signert tegneserieskaperen Knut Nerheim Bergene, med sin enrute-serie Canoot. Her får du en bitteliten smakebit:

I kveld spiller UPOP-favorittene i Razika på Hulen, for 40 små kroner (for å sitere en av jentene: “Det er jo bare to tyve-kroninger det!”). Tidligere på kvelden åpner også trommis Embla Karidotter Dahleng sin egen utstilling på NG2 med egne fotografier, titulert “Accept Loss Forever” (hentet fra et Kerouac-sitat da vettu). Jeg fikk et par svar via Facebook fra fotografinnen in spe:

Hvor lenge har du knipset bilder, og hvilke planer har du med bildeknipseriene fremover?

- Jeg har vel tatt bilder siden jeg kan huske, men er kanskje de siste 5 årene jeg har blitt mer og mer interessert. Det er jo også det siste året det har begynt å skje ting, som utstillinger og oppdrag for magasin. Fremover vil jeg fortsette å ta bilder på fritiden, gå på fotolinjen på kunsthøyskolen i Bergen og i Berlin (som samarbeider) og drømmen er jo såklart å få jobbe som fotograf på heltid.

Hva slags kamera/teknikk bruker du, og har du noen favorittmotiver?

- Det er analogt jeg foretrekker og bruker, og da også helst svart-hvitt. Jeg har en del kamera, men favoritten er Fujica ST605 som jeg fikk av en venninne av mamma. Hun sparte opp til det ved å skrive i avisen da hun var 13-14, men valgte å gi det videre til meg. Ellers har jeg også holdt en del på med Super 8 film, men som jeg enda ikke har fått fremkalt på grunn av mangel på kapital. Favorittmotivet mitt er de som er rundt meg. Har alltid med meg kamera, for jeg fotograferer små øyeblikk som glir så lett forbi, men som jeg ikke vil glemme. Vennene mine er blitt så vante til det at de ikke enser når jeg retter kameraet mot de, bare når jeg ber dem om det.

Kan du legge ved/sende et av dine favorittbilder, et som bare “er” Embla? Like, totally?

- Dette:

Foto: Embla Karidotter Dahleng

Noe nytt på Razika-fronten da? Gleder meg til konsert!

- Ja! Razika is still going strong med nye konserter som vi enda ikke kan annonsere, og med nye sanger du får høre om du kommer på Hulen i kveld!

Med jevne mellomrom mottar jeg invitasjoner til utstillingsåpninger i Bergen fra gallerier og kunsthaller og glade amatører a.k.a. “jeg stiller ut på en kafé, kom og se”. Av og til går jeg på disse åpningene. Eller vernissasjene. Som regel går jeg alene. Allerede der burde der ringe en bjelle: “du hører ikke hjemme der, Anette, jises, du har jo ikke peiling”. Og jeg har jo ikke peiling. Jeg er bare en stakkar som på et tidspunkt fikk kunstspalten i Natt og Dag kastet mot meg, og som jeg noe klønete men med stor iver tok i mot. Helt streit det. På det tidspunktet trodde jeg at jeg hadde en viss oversikt over kunstfeltet, nyfrelst på å lese om Olsson-skoler og TAFKAG’er i Morgenbladet, og nyeksaminert fra KUN103 og KUN104 ved Humanistisk fakultet. Greit nok, jeg synes kunsthistoriefaget var ganske døvt. Artig de gangene folk som Erlend Hammer (*swoon*) egget til debatt, ganske nedtrykkende den gang jeg ble satt ned fra en B til en C på muntlig eksamen. At jeg hadde snakket med en hipp, ung kunstnerrebell i forbindelse med oppgaven jeg forfattet på rekordtid veide ikke like tungt som at jeg ikke klarte gjenkjenne en Robert Rauschenberg. Oh well. Jeg valgte meg kulturvitenskap videre, og levde lykkelig blant folklorister og etnologer og kjønnsforskere ever after, i alle fall så lenge jeg var student. Jeg er ikke student lengre. Nå er jeg skribent. Men egentlig er jeg aller mest stuepike og resepsjonist. Nok om det. Litt ømt tema.

Tilbake til dette med vernissasjer. Forrige helg var der opptil flere samtidig, og jeg hadde store planer om å rekke over så mange som mulig. Det endte med kun to, fredag kveld. Når jeg hang av meg stuepikeuniformen (nei, den består IKKE av sort-hvitt lårkort kostyme og støvkost av strutsefjær) fredag kl. 1300 planla jeg et stormløp innom de ulike galleriene senere på kvelden. Fire åpninger ga sjanser for fine kunstopplevelser – og minst fire glass gratis vernissasjevin. Heh. Blir itj fin uten vin. På Galleri 3,14 skulle der vises ung, vietnamesisk kunst med innslag av kjønn og sex og andre gode greier, på Galleri Fisk like ved skulle tre jenter fra KHiB fokusere på ulike typer kretsløp ved bruk av ulike medier og teknikker, på Galleri Gathe i gågathen skulle der vises videokunst av Bjørg Taranger, kuratert av Tommy Olsson (*dobbelswoon*) mens HKS presenterte stipendiat HC Giljes utstilling “blink”.

Jeg dro alene, noe senere enn planlagt. Jeg drakk alene, noe mindre enn planlagt. Via iPoden min fylte Poly Styrene og hennes X-Ray Spex hodet mitt med “I am a Poseur” og jeg bare, HAHA. Noe så passende. Nysgjerrig og noe ukomfortabel snek jeg meg inn på Galleri Gathe, der jeg ble møtt av blinkende tv-skjermer og et sus av videostøy og mennesker som alle så ut til å kjenne hverandre. Jeg kjente ingen. Som vanlig. Jeg likte umiddelbart det jeg så; mørke lokaler og blinkende lys gir meg en hjemmekoselig følelse, og jeg ringte til min kjæreste og ba ham pelle seg bort til galleriet ASAP. Jeg stilte meg opp med digitalkamera utenfor og filmet gateprojeksjonen:

“De e ganske kult de her da…”, argumenterte jeg med. Han var ikke enig. “Herregud”, sa han og himlet med øynene. Kaleidoskopeffekten av urbane bylandskap, som Taranger visstnok hadde brukt laaang tid på, var alt annet enn imponerende i hans øyne, mens de i mine øyne fremsto riktig så fine. “Men du liker jo alt!”, sa han anklagende. Og han har rett. Jeg er (u)heldigvis født uten særlig kritisk sans, og synes som regel alt er bra, om enn forglemmelig. I kombinasjon med min overpositive attityd og ektefølte nysgjerrighet lider jeg av Alzheimer light, og kan glemme innholdet i en bok eller i en film så snart jeg har lukket permene eller dvd-coveret. Og tankene mine føles ikke tenkte så fremt de ikke er skrevet ned på papir eller per tastatur. Så, det er ganske ikke rart at min exit fra kunsthistoriefaget skulle bli en muntlig eksamen basert på å gjenkjenne bilder og bedømme dem. Grøss & gru.

Tilbake til vernissasjene. Jeg og mitt følge agreed to disagree (jeg KAN ikke la være å like noe som Tommy Olsson har vært involvert i, jeg kan ikke det altså) om kvaliteten på Bjørg Tarangers urbane mosaikk, og tasset videre til Hordaland Kunstsenter. Jeg skjønte umiddelbart at jeg kunne gi den influensasyke lederen ved HKS, Anne Sfezer Karlsen, rett i sin antagelse om at hun trodde jeg ville like denne utstillingen. To installasjoner av lys og bilde har blitt laget spesielt til lokalene, og uten å røpe for mye er verket i krypten under og utenfor selve visningslokalene virkelig verdt turen alene. Midt i blinken, bokstavelig talt. KHiB-stipendiat HC Gilje har de siste årene “utforsket hvordan audiovisuell teknologi kan brukes for å forvandle, skape, utvide, forsterke og tolke fysiske rom”, og jeg lot meg begeistre av resultatet. Nå, basert på det faktum at jeg ikke eier kritisk sans betyr denne uttalte begeistringen kanskje ikke så mye, men jeg mener det: jeg likte Giljes arbeider VELDIG godt. Til og med mitt følge, som er min rake motsetning og stort sett kritisk til alt, fant installasjonene forlokkende. Her er en smakebit:

En av de kommende dagene skal jeg ta turen tilbake til HKS, og digge dem i fulle drag, gratis og alene. Vernissasjer er i det hele tatt dårlig egnet til å få et tilstrekkelig inntrykk av kunsten som skal vises og feires; jeg står jo der og føler meg liten og ukomfortabel, mens alle andre er mer opptatt av å skåle diskret og snakke om ting jeg ikke forstår meg på. Jeg er utenfor. I am a poseur. Og jeg fikk en C i nyere kunsthistorie.

EKKO er som kjent mer enn bare musikk. I år er det finsk og norsk samtidskunst som fyller Visningsrommet USF, under festivalen og i en måned fremover. Jeg forstyrret Silje Heggren, kurator for utstillingen sammen med finske Tuomas Lahtinen, midt i middagen på Kafé Kippers, og fikk en rask omvisning. Visningsrommet skal prydes av kunsten til fire finske og tre norske kunstnere, alle rundt 30 år pluss minus, med en stor spennvidde i uttrykk. Utstillingen åpner i morgen kveld torsdag kl. 2000.

- Ja, som du ser er vi ikke helt ferdige ennå, men vi ligger godt an. Utstillingen er det som stresser meg minst, sier EKKO-ildsjel Heggren. Hennes tidligere medstudent ved Kunstakademiet i Helsinki har også lave skuldre dagen før åpning. Selv stiller han ut sin egen kunst, i tillegg til å spille opp til technodans under navnet Moby Dictator kl. 0150 fredag kveld i Studio.

How did this exhibition come together, spør jeg på kledelig nordisk-engelsk.

- Tuomas actually performed with his band Them Sheperds at EKKO in 2007, and we’ve kept in touch since then. We were also students at the same academy in Helsinki, but we never met then. Mostly because no one talked to the foreign exchange students. I was like Fez, from That 70’s Show, hahaha!

Tuomas flirer og bekrefter:

- Well, yes, after EKKO in 2007 I invited Silje to an exhibition in Helsinki, and together we came up with the idea for New Pleasure. Lots of emails back and forth this year, nikker den sindige finnen.

Hva var tanken bak New Pleasure?

- We’ve basically invited artists that we like, sier Silje. – We wanted to exhibit several artistic genres, so we have drawings, video, installations and paintings – an eclectic mix, sort of like the music at EKKO, utdyper Tuomas.

Hans Rosenström (FIN)

I can imagine that the EKKO-audience might respond differently to this late at night, than perhaps the usual art crowd?

- Probably, yes. But we haven’t made this exhibition for a “festival audience”, that would be to underestimate them, tror Silje.

- We talked earlier today about how the works are double layered. You can enjoy a purely visual experience of them, or you could interpret them however you like, and find a deeper meaning as well, mener Tuomas.

Tuomas ser også likheter mellom kunstscenen i Bergen og Helsinki:

- Both cities have quite small art scenes, closely connected to the music scene and other creative people. We’re very happy to be here, smiler han overbevisende. Jeg nikker og smiler og bekrefter at jeg kommer på åpningen i morgen kveld, før jeg skuler ut på en massiv regnværsbyge og bestemmer meg for å bestille en taxi hjem. Vi stopper opp foran et av verkene, hvor jeg utbryter:

I think I used to have one of these as a child?! Oooh! I love it!

- Hehe. Well, I think it’s a sort of swedish christmas decoration…thing. With a twist.

I love this christmas…thing. Hehe.

Svensk christmasthing...med en vri

NEW PLEASURE:

Kunstnere:
Hannaleena Heiska (FI)
Minna L. Henrikson (FI)
Johannes Høie (NO)
Tuomas Laitinen (FI)
Tor Magnus Lundeby (NO)
Josefine Lyche (NO)
Hans Rosenström (FI)

Få også med deg premieren på Jørgen Larssons lydinstallasjon Planes, som er laget spesielt for EKKO. Vi følger opp med omtaler og bilder senere i festivalhelgen!

Denne saken er skrevet av Nicolai Strøm-Olsen for Kunstforums nettsider. Papirutgaven ble lansert i går, og er nå å finne i din lokale Narvesen-kiosk.

…

Bergen har ambisjoner om å bli den ledende by i Norden på samtidskunst. Kunstforum snakket med avtroppende kulturbyråd, Henning Warloe, om hvordan dette skal skje.

- En av mine babyer er å satse internasjonalt. Bergen skal ha visjoner utover Norge, derfor er vi eneste by som har laget en strategisk handlingsplan for internasjonal kunst og kulturpolitikk. Et tiltak er at vi bruker tre millioner på internasjonale prosjekter.

Henning Warloe (H), avtroppende kulturbyråd i Bergen, og nyvalgt stortingsmann forteller at det er kunstnerne som «leverer» det internasjonale «produkt», men at kommunen har bevilget til 70 forskjellige prosjekter som har en eller annen form for tilknytning til Bergen.

Dere går altså inn i en konkurranse med OCA (Office for Contemporary Art) om å bringe Norsk kunst til utlandet? Er det en forskjell mellom deres profil og OCA’s?

- OCA er et supplement til vår egen satsing. Som nummer to by må vi satse hardere og ha større visjoner enn Oslo. Samtidig bruker kunstnere i Oslo nasjonale organer som om de var lokale, noe som gjør at Oslo får mye gratis. Vi har stjålet mottoet til AVIS i vår internasjonale satsing: We try harder.

Som et bevis på forfordelingen av aktører i Oslo nevner han Kunstnernes Hus.

- Kunstnernes Hus fikk i 2008 6,03 millioner over statsbudsjettet. Bergen Kunsthall fikk 3,06 millioner, men har bedre besøkstall og setter dagsorden i norsk kunstliv.

I tillegg til dette får Høstutstillingen på Kunstnernes Hus tre millioner over statsbudsjettet, mens Festspillutstillingen er inkludert i beløpet til Kunsthallen. Denne sentraliseringen av norsk kunstliv har gitt Bergen flere utfordringer.

- Vi har måttet jobbe hardt for å stoppe flukten av kunstnere fra Bergen.

En konsekvens var at Bergens satsing ble rettet mot den profesjonelle kunsten.

- Politisk er ikke en satsing på profesjonell kunst en kioskvelter, det er liksom politisk lettere å gi penger til skolekorps eller amatørteater. Vi har imidlertid økt budsjettene med 50 prosent på 6 år. Fra 200 til 300 millioner. Det har vært et stort politisk løft.

Bli best i Norden
På det litt overordnede plan finner man selvsagt erkjennelsen om at kunst gjør Bergen interessant. Warloe var inspirert av Richard Florida da han tiltrådte, og forteller at han var bekymret for at byen skulle bli isolert. Den ligger litt for seg selv, og på grunn av naturen var det vanskelig å se for seg en «kreativ cluster» med Stavanger. Derfor måtte noe gjøres for å tiltrekke seg den beste kompetansen.

- Jeg ville at vi skulle bli best i Norden på kultur. Forholdene ligger godt til rette for det. Bergen er akkurat stor nok til å ha en kritisk publikummasse, og liten nok til at alle snakker sammen.

Hans poeng er at det bor nok mennesker i Bergen til å drifte sterke institusjoner.

- Vi kan ikke etablere en biennale på Toten, fordi det finnes ikke nok mennesker der. Jeg tror også at Cultiva får mindre igjen for sine investeringer i Kristiansands kulturliv fordi byen ikke er stor nok til å drifte mange sterke institusjoner. Vi har derimot noen veldig sterke kulturinstitusjoner.

Warloe mener at Bergen Kunstmuseum, Kunsthallen, Den Nasjonale Scene og Festspillene gjør at det allerede er et godt fundament til å bygge en alternativ scene.

- Samtidig er det klart at det er begrensninger. Når cirka 380.000 mennesker bruker Bergen hver dag betyr det at vi ikke kan konkurrere med Oslo, Stockholm og København på størrelse. Derimot kan vi konkurrere på kvalitet.

- Bergen skal være byen for de sterke nisjene. Vi skal måles på vår nyskapenhet. Jeg pleier å si at Bergen ikke skal være en museumsby, en by som er seg selv nok, noe som også ligger latent i kulturen her. Nei, Bergen ble på 1500 tallet Nord-Europas største by fordi vi var internasjonale. Vår ledende industri kjennetegnes av å ha moderne teknologi og et åpent blikk mot verden. Slik skal det også være i kulturlivet.

Warloe påpeker at Bergen ikke er den første by som tenker slik, men han mener byen skiller seg fra andre norske byer med å ha en langsiktig strategisk plan og satsing på profesjonalitet.

Henning Warloe + kunst = sant

Frie midler til kultur
- Vi har prioritert å stryke våre institusjoner, for eksempel Bergen Kunsthall hvis tilskudd er økt fra 600.000 til 2 millioner, samt å stille frie midler til disposisjon for kulturlivet. Jeg tror ikke jeg vet best hva som fungerer, det gjør kunstfeltet. I et lite sentralisert land er det viktig at Bergen lykkes, ellers blir hele debatten konsentrert rundt Oslo og vårt kulturliv vil føles svakere.

Bergen har således flere store stipender. Hvert år deles det ut to store arbeidsstipend og ti talentstipend.

- Det er ikke noe mål at alle studentene fra Kunsthøyskolen (KhiB) blir i Bergen, de må også reise ut og oppleve verden, men det må være mulig for kunstnere å jobbe her. Hvis kunstnere fra andre land flytter hit er det topp. For å knytte denne kontakten mellom vår kunstscene og verden har vi resedencies blant annet i Berlin og New York.

Skal vi Biennale?
I denne sammenheng må man se Warloes forslag om å danne en biennale. Byen har en kritisk publikummasse og sterke institusjoner. I tillegg finnes festivaler innen musikk, dans og film, men visuell kunst mangler. Warloe har respekt for Momentum, men tror forholdene ligger bedre tilrette i Bergen for å tiltrekke seg folk internasjonalt.

- Jeg vil understreke at vi ikke kan konkurrere med alle internasjonale biennaler på budsjettene. Documenta har et budsjett på 250 millioner. Bergen har en målsetning om å starte med et budsjett på 20 millioner som er 5 millioner mer en Momentum.

Av disse midlene ligger fire millioner per år inne fra Bergen kommune, noe skal hentes inn i sponsorater og så ønsker Warloe at staten kommer inn.

- Departementet la opp til å bruke 8 millioner til å starte en biennale i Oslo, intensjonen var å gjøre Ultima til både et musikk og kunstarrangement. Når det ikke blir materialisert synes jeg det er naturlig at pengene går til Bergen. Vi har søkt om seks millioner per år.

Warloe mener at en biennalen i Bergen må konkurrere på innhold og ikke på størrelse, de må komme opp med et spennende konsept.

- Hvis vi ikke klarer det, så er det ikke aktuelt å starte en biennale.

Han mener også at biennalen må ha en edge og markere seg internasjonalt.

- Med våre budsjetter kan ikke dette bli en morsom og hyggelig liten biennale. For å si det frekt – dette kan ikke være noe for folk flest. Vi må være i front, provosere og sette dagsorden for å kunne ha en sjanse. Da er det viktig at biennalen er uavhengig av kommunen. Vi er derfor klare til å etablere et aksjeselskap til å drive biennalen.

Denne interessen for å starte en biennale var bakgrunnen for at Bergen Kunsthall i helgen arrangerte Bergen Biennale Conference med over 40 nasjonale og internasjonale aktører med erfaring fra biennaler over hele verden. Her ble det diskutert hvordan en eventuell biennale kan fungere og om det i det hele tatt er noe ønske om dette i det lokale kunstlivet.

I de siste årene har vi sett at kunstmessene i større grad former offentligheten enn biennalene. Dere tenkte ikke på å starte en kunstmesse?

- En kunstmesse er en spennende idé. Men jeg tror det var lettere for oss å ta initiativ til en biennale. Markedet er prisgitt mange momenter og jeg er usikker på bærekraften i det nordiske markedet.

Bergen er en nasjonal oppgave
Warloe forlater Bergen for å sitte på Stortinget, men tenker å fortsette å jobbe for Bergens fremvekst som kulturby.

- Jeg tror det er viktig for Norge å holde fokus på kulturnæringene. Men for å skape et dynamisk miljø er man avhengig av at det ikke kun finnes ett senter. De dynamiske effekter ved at Bergen er sterk og Oslo er sterkt gjør at 2 + 2 blir 5. Det skapes en merverdi.

Men er man ikke avhengig av en viss sentralisering i et lite land for å bygge sterke institusjoner?

- Nei. Jeg tror en duo-politet er positivt. Slik skapes forskjellige miljøer som kan spille opp mot hverandre. I Bergen har vi for eksempel legalisert Grafitti, mens i Oslo er det null toleranse. Jeg tror det gjør at forholdene for street-art kunstnere er forskjellig.

Problemet, mener Warloe, er at hvis man ikke har en sterk utfordrer vil all oppmerksomhet etterhvert konsentrere seg rundt Oslo. Da vil det bli enda vanskeligere å etablere noe utenfor hovedsaten.

- Hvis man ser mangfold som en verdi i kulturen, så bør det å styrke Bergen som kulturby være en nasjonal oppgave.

- I dag åpnes Bergen Biennale Conference kl. 1900 på Bergen Kunsthall, med fest og fag (mest fag) i fire dager. De påmeldte lokkes med foredrag og debatter omkring biennaler generelt og den forhåpentligvis kommende biennalen i Bergen i 2011 spesielt. Les mer og følg livestreamingen på hjemmesidene deres.

- Det tomme gallerirommet på HKS (bildet) som utgjør utstillingen Kuratert av Erlend Hammer skal fredag kl. 1430 fylles med folk som vil høre kuratoren snakke mer om prosjektet. Mer om dette i løpet av morgendagen. Du vet, vi liker Erlend Hammer. Swooooon.

- I forbindelse med biennalekonferansen holder også flere av byens gallerier og visningsrom kveldsåpent på fredag; HKS og Galleri 3,14, er åpent fra 1800 til 2200.

- Samme kveld åpner også galleri Volt sin nye utstilling i sitt nye lokale; Josefine Lyche og Henrik Pask viser samarbeidsprosjektet “0,(0)4%” i første etasje i Nykirkeallmenningen nr. 7 kl. 2100. Anbefales!

- I Nøstegaten 42 blir det lørdag kveld kl. 2020 performance ved Molly Haslund, i lokalene til Bergen Kjøtt. Mer om atelier- og studiofelleskapet/visningsrommet Bergen Kjøtt, initiert av Annine Birkeland og kunstnerkollega Agnes Nedregård, senere.

God helg!

Intervju: Nina Marie Fjose

Fire jenter har lekt seg frem med både tekster, foto, collage og alt annet man kan pakke ned i 2D-format. Resultatet er en fanzine som er tenkt å fylle et tomrom i det eksisterende magasinutvalget. Vi tok en prat med Hilde Holta-Lysell, en av initiativtakerne bak A Doll’s House.

Hva fikk dere til å ta steget fra å leke med tanken til å faktisk gå inn for å utforme A Doll’s House?

- Vi hadde alle saumfart landets bladhyller etter interessante, inspirerende og visuelt stimulerende lesestoff, men kom utilfredse ut av det. For å endre på dette følte vi at vi måtte ta saken i egne hender, så her er A Doll’s House.

Hva slags bakgrunn har dere?

- Vi er én fotograf, én illustratør, én journalist og én grafisk designer, som alle jobber frilans til daglig.

Kan dere fortelle litt kort om hovedideen bak/temaet for fanzinen? Er det viktigst å få utløp for kreativiteten deres, eller er det en brennende interesse for ett tema eller budskap som står i fokus? Eller kanskje begge deler?

- Med A Doll’s House har vi sjansen til å utfolde oss og eksperimentere på våre respektive felt, og vi er stolte av å presentere noe som vi har produsert uten å måtte inngå kompromisser eller tilpasse en markedsprofil slik vi ofte er nødt til i kommersiell sammenheng. Dette er altså vår egen non-profit lekegrind, hvor vi tar for oss hva vi måtte ønske innen den popkulturelle verden. Vi tilbyr fashion, feminisme og DIY-kultur i skjønn forening.

Har prosjektet krevd mye planlegging, eller er det et kaste-sammen-så-fort-som-mulig-og-se-hva-som-skjer-konsept?

- Ideen er noen år gammel men selve utførelsen har måttet latt vente på seg til vi har fått samlet de rette menneskene, når de var på plass gikk det nesten litt av seg selv, men det ligger selvfølgelig mange arbeidstimer timer bak det hele. Vi ønsker å være et tilsvar på hva vi selv er så misfornøyd med i den norske magasinbransjen som vi opplever som utdatert, kjedelig og konservativ.

Fra AAA Magazine

Bjørnar Pedersen har snakket med Marthe Elise Stramrud (også kjent som DJ Cyberpuppy 007 her til bys – nå har hun flyttet til Gøteborg). Hun har initiert AAA Magazine, med “ALIENATION △ ATTITUDE △ ANGER” som dets slagord.

Kort om AAA; hvem og hva er dere?

- AAA er et nytt uavhengig norsk magasin som presenterer unge kunstnere. Første issue hadde lansering i helgen, og er initiert og kuratert av Audar Kantun og meg selv.Bidragsyterne jobber innenfor mange forskjellige medium, der i blant skulptur, fotografi, installasjon, tekst og performance.

Ble det en vellykket lansering?

- Ja! Festen ble holdt på et nystartet galleri i Oslo, hvor vi blandt annet hadde en diger video-projeksjon av Winona Kent og masse DJs.

Hva skjer fremover? Kommer der flere utgaver?

- Vi håper på å få solgt AAA slik at vi kan bruke pengene til å lage et nytt issue. Vi vil ikke si så mye om issue #2 enda, det er nok langt frem i tid på grunn av “learing by doing” og “DIY or DIE” og så videre, men vi er så smått i gang.

Hvor får vi fatt i magasinet?

- I Bergen fås det kjøpt på Pepper og Robot, i Oslo på Tronsmo, Marked Moskva og Tiger foreløpig (se også hjemmesidene for flere utsalgssteder).

Åsted: Et kjøkkenbord i Oslo med kvelds, gin og cognac på bordet. Store lerret er klare for frakt vestover. Prosessen hit har vært en felles utforskning av maleriet, der de to svenske kunstnerne sammen har malt seg fremover til resultatene som nå stilles ut i Bergen.

UPOP: Hvordan vil dere beskrive prosjektet deres ”Ideal World”?

R & K: Utgangspunktet vårt var å igangsette en utforskende prosess, der vi ville finne nye måter å utvikle maleriet på. Vi startet egentlig med det ekstremt nerdete og romantiske utgangspunktet ”Hva er et godt bilde”. Dette anses vel ikke som det kuleste man kan drive på med, men samtidig føltes det godt å tillate seg å være litt romantisk nerdete i en søken etter det gode maleriet. Man kan virkelig bli drittlei av å late som om man er harde og coole kunstnere i rock´n´roll Oslo.

Dere har malt bildene sammen. Hvordan har prosessen med å dele lerret fungert?

R&K: Det ble tidlig klart at om et slikt samarbeid skulle være mulig måtte vi sette opp et klart sett med regler. Første regel var å ikke kritisere underveis mens den andre malte. Vi ble også tvunget til å være hensynsløs i forhold til at den andre kunne male over ting man selv syntes var vellykket. Etter hvert ble man tvunget til å legge vekk sitt eget kunstneriske ego og heller fokusere på maleriets beste. Som et felles barn! Dessuten hadde vi en enighet omkring felles smak, selv om våre maleriske utrykk er individuelle. Ulik stil men sammenfallende tanker om hva vi var på jakt etter.

I Galleri Fisk

Hvordan føles det å legge vekk sitt eget utrykk og ego i en slik prosess?

R&K: Det var helt klart vanskelig til å begynne med, men når vi var enig om de felles reglene og den overordnede tanken, begynte maleriene å utvikle seg selv gradvis. På de fleste maleriene malte vi noen timer hver, før vi byttet. Dessuten utviklet vi vel et slags felles blikk underveis, der vi kunne se maleriene underveis å tenke ”men i helvete, her må det jo skje noe mer!” Maleriene består slik av lag med ulike fragmenter, overmalinger og tilfeldigheter.

Blir man mer eller mindre kritisk til det man selv maler når man maler i fellesskap?

R&K: Det kan føles godt å vite at man kan droppe uferdige ting, som den andre kan fullføre eller endre til noe mye bedre. Men det er krevende at noe så privat som å male plutselig må tilpasses en annens personlige utrykk og innfall. Metoden har ikke akkurat gitt oss en kunstneriske aha-opplevelse av religiøs karakter, men kanskje man blir mer avslappet til det å male både individuelt og sammen. Dessuten har den gitt oss nye måter å diskutere på.

UPOP anbefaler vernissage for utstillingen Ideal World av Karin Erixon og Ragna Bley på Galleri Fisk i Kong Oscars Gate Fredag 11.09 kl 19.00.