Boken er en samling på over 400 polaroid bilder tatt av kunstnere som blant annet Andy Warhol, David Hockney, Helmut Newton, Robert Rausenchberg og Christian Vogt.  Snop for øyet med andre ord.

I vente på at et ekte Polaroid kamera skal lande i hendene mine en vakker dag (gjerne det lyseblå one600 ), har jeg lastet ned Polaroid image maker. Ved hjelp av dette programmet kan jeg konvertere mine tamme digitalbilder om til old-fashion Polaroids. Genialt! Riktig nok blir de ikke like god som de ekte varene man finner i Taschen’s samling:

Du finner boken på Taschen, Amazon eller i Urban Outfitters butikker.

Hei Gaute. Hva var motivasjonen bak å starte Smuglesning.no i 2007?

– Motivasjonen? Dette er kanskje ikke helt bra å si, men etter å ha jobbet i ti år med Natt&Dag og dyrket frem et medie, et miljø og en ny journalistikk ble vi oppgitt da vi innså at vi ikke hadde noe kontroll over det vi hadde skapt, og at arbeidet vårt når som helst kunne fordampe som en liten skål med sprit eller noe. Vi ville starte noe som ingen kunne røre, uansett hvor mye penger de hadde, og som var drevet med entusiasme og vilje til å gjøre byen bedre. Drivstoffet som Smuglesning går på er kjærlighet til byen og utelivet, og skribentene motiveres av vennskap til hverandre og et ønske om å formidle kvalitetskultur. Ingen av oss som skriver for Smuglesning drømmer om en jobb i Dagbladet eller VG. Smuglesning er den lille pøbelen i klassen som er hatet av lærerne, men som gjerne hjelper gamle damer over veien når ingen ser på. Motivasjonen var også å lage et nettmedie som er like smart som leserne sine. Når jeg leser Dagbladet.no lurer jeg alltid på hvorfor de har skapt et format som får skribentene til å fremstå som hulere og dummere enn de som kommenterer sakene. Vi ville se om det gikk an å ta det beste fra nyhetssjournalistikken og parre det med det beste fra den subjektive blogg-journalistikken. Hvis det er noe som heter “bloggjournalistikk”, da.

Smug sine bidragsytere ser ut til å hovedsakelig bestå av gamle (kjekke) gutter på snart 40 og unge (søte) jenter på snart 20. Fortell litt mer om hvem dere er og om det dere skriver er relevante for gamle gutter og unge jenter også utenfor Oslos bygrenser.

– Haha, takk for den. Hvem vi er? Vi er noen venner som liker å jobbe og feste i sammen. Vi prøver å sette det mest Oslo-relaterte stoffet inn i en sammenheng som gjør at det sier noe mer enn bare at den og den har konsert på John Dee. Subjektivitet, analyse og/eller anekdoter vil alltid være interessant, uavhengig av hvor man bor.

Men. Er dere en blogg? Et magasin? Og hva er new new new journalism, slik dere skriver på Twitteren deres at dere driver med?

– Det med new new journalism skjønner jeg ikke selv, hehe. Men Smuglesning handler litt å kaste noe som er nytt eller uhørt ut i virkeligheten og se hva som kommer tilbake. Det er definitivt et slags kulturmagasin. Men det har strukturen til en blogg. Jeg husker jeg var deppa over at vi hadde eget domene og egen php-løsning da vi startet, jeg var mer hypp på smidigheten og kjappheten i blogspot eller wordpress. Nå er jeg glad for det. Smuglesning ser kanskje ut som en blogg, men innholdet er mye bredere og mer alment. Det litt klønete og uelegante formatet fremhever innholdet i stedet for overflaten. Når det er sagt håper vi å kunne bringe noen format-endringer til torgs i løpet av de neste månedene.

Etter to år har dere sikkert gjort dere haugevis med erfaringer om journalistikk på internettet. Men nå planlegger dere også et papirmagasin, eller? Fortell!

– Det er ganske enkelt. Magasinet er ment som en pedagogisk øvelse for de norske printmediene. Jeg mener at det er fundamentalt umoralsk å bruke papir på aktualitetsstoff og stoff som ikke har varig verdi. Det er ikke riktig å hugge ned trær og pøse ut CO2 på noe som er glemt dagen etter. Tekster som bare skal leses en gang bør ikke på trykk, de bør publiseres på nett. SMUG magasin er en publikasjon du skal kunne putte i bokhylla og lese om 20 år. Det er et uaktualitetsmagasin. En anti-underholdningspublikasjon. Det er det motsatte av alt det pisset som dagsavisene, damebladene, ukebladene og gratismagasinene oversvømmer oss med på jevnlig basis.

En uke forsinket skal dere feire Smug-bursdag i Kunsthallen på Tullinløkka; forrige ukes planlagte event ble avlyst…pga Vengaboys??? Fortell litt om hva dere har å tilby dem som svinger innom der på fredag.

– Kan du love å stoppe meg hvis du mottar en fremtidig invitasjon til et galleri eller en kunsthall? Å involvere seg med kunst-Oslo for denne festen har vært et mareritt. I går fikk vi nok, og bare bestemte oss for å gjøre festen (se Facebook) i en av byens største leiligheter. Selv om vi har en finfin DJ-lineup (bl.a. med Brooklyns kåteste DJ) Brennan Green, er det viktigste innholdet i festene våre leserne våre. Jeg blir alltid overrasket over hvor pene og smarte de er. Helt sant!

Har dere lyst å ha en Smuglesning + UPOP-kveld i Bergen med oss en gang i 2010??? Åpen invitasjon her altså! Selv om dere aldri har tatt dere bryet med å legge oss til på lenkelista deres…buuu.

– Ja! Det er det eneste vi vil! Det er faktisk motivasjonen bak Smuglesning: å bare kunne dra rundt i Norge og feste i vei, haha. Kan vi ikke bli enige om en dato med det samme? Og den vennelista lagde vi da vi fremdeles ikke visste hva internett var, det er derfor utvalget er så random. Lover å fikse det med en gang bakrusen etter jubileumsfesten slipper taket. Med andre ord en gang i neste uke, haha.

Bassist og nå forfatter Peter Hook fra New Order har brukt de siste par årene på å skrive en bok om hvordan en ikke skal drive en nattklubb. The Hacienda var i sin tid et kulturelt mekka og hang-out for hele Madchester-scenen inkludert nevnte band fra slutten av 80-tallet frem til de stengte dørene i 1997. Noen mener acid housen ble født der, helt sikkert er det at musikkhistorie ble skapt innenfor klubbens vegger, både på godt og vondt. Klubbingentusiasten Hooky har døpt boken The Hacienda – How Not Run A Club, og har samtidig snekret sammen platen Hacienda – Acid House Classics til å følge utgivelsen. Vil ha!

For fans av band som Kraftwerk, Neu!, Can og Faust kan Krautrock: Cosmic Rock and Its Legacy være kos lesning i høstmørket. 192 sider og 220 bilder skal i følge det eminente forlaget Black Dog Publishing dekke “the history of this influential music genre, from its roots in free jazz, psychedelia and the music of Karlheinz Stockhausen, to the groundbreaking experiments of Faust, Kraftwerk and Can.” Et hett julegavetips til dem som var på Amon Düül II-konsert i Oslo i går.

Imogen Edward Jones er en britisk journalist, og boken er basert på 6 måneder hun tilbrakte sammen med en lovende designer fra London. Det som er så fascinerende med denne boken er at du virkelig får et godt inntrykk av hvor krevende det er å overleve i den bisarre moteindustrien. Et feilgrep, en dårlig kolleksjon og karrieren din kan være over. Det er en brutal virkelighet som råder. Boken avslører i tillegg utallige hemmeligheter som for eksempel hvordan butikker priser designerklær:

”Shops mark designer clothing up by multiplying by 2,9, so a skirt that we sell to the shop for £100 is sold by the shop for £290. The shop, therefore, makes more money on a garment than the designer.”

Eller hvor en designer henter inspirasjon fra:

“Fashion works in cycles; what goes in must come out, and vice Versa. And this process usually takes about twenty years. So, if you are ever stuck for what to do for your next collection, just dig out a Vogue from twenty years ago and you won’t be far off.”

Med andre ord, en veldig artig og givende bok for en som har style.com lagret på bookmarks.

Fashion Babylon i pocket-utgave finner du til rundt en 100-lapp på bokklubben.no eller Norli.no. God lesing!

Intervju: Nina Marie Fjose

Fire jenter har lekt seg frem med både tekster, foto, collage og alt annet man kan pakke ned i 2D-format. Resultatet er en fanzine som er tenkt å fylle et tomrom i det eksisterende magasinutvalget. Vi tok en prat med Hilde Holta-Lysell, en av initiativtakerne bak A Doll’s House.

Hva fikk dere til å ta steget fra å leke med tanken til å faktisk gå inn for å utforme A Doll’s House?

- Vi hadde alle saumfart landets bladhyller etter interessante, inspirerende og visuelt stimulerende lesestoff, men kom utilfredse ut av det. For å endre på dette følte vi at vi måtte ta saken i egne hender, så her er A Doll’s House.

Hva slags bakgrunn har dere?

- Vi er én fotograf, én illustratør, én journalist og én grafisk designer, som alle jobber frilans til daglig.

Kan dere fortelle litt kort om hovedideen bak/temaet for fanzinen? Er det viktigst å få utløp for kreativiteten deres, eller er det en brennende interesse for ett tema eller budskap som står i fokus? Eller kanskje begge deler?

- Med A Doll’s House har vi sjansen til å utfolde oss og eksperimentere på våre respektive felt, og vi er stolte av å presentere noe som vi har produsert uten å måtte inngå kompromisser eller tilpasse en markedsprofil slik vi ofte er nødt til i kommersiell sammenheng. Dette er altså vår egen non-profit lekegrind, hvor vi tar for oss hva vi måtte ønske innen den popkulturelle verden. Vi tilbyr fashion, feminisme og DIY-kultur i skjønn forening.

Har prosjektet krevd mye planlegging, eller er det et kaste-sammen-så-fort-som-mulig-og-se-hva-som-skjer-konsept?

- Ideen er noen år gammel men selve utførelsen har måttet latt vente på seg til vi har fått samlet de rette menneskene, når de var på plass gikk det nesten litt av seg selv, men det ligger selvfølgelig mange arbeidstimer timer bak det hele. Vi ønsker å være et tilsvar på hva vi selv er så misfornøyd med i den norske magasinbransjen som vi opplever som utdatert, kjedelig og konservativ.

Fra AAA Magazine

Bjørnar Pedersen har snakket med Marthe Elise Stramrud (også kjent som DJ Cyberpuppy 007 her til bys – nå har hun flyttet til Gøteborg). Hun har initiert AAA Magazine, med “ALIENATION △ ATTITUDE △ ANGER” som dets slagord.

Kort om AAA; hvem og hva er dere?

- AAA er et nytt uavhengig norsk magasin som presenterer unge kunstnere. Første issue hadde lansering i helgen, og er initiert og kuratert av Audar Kantun og meg selv.Bidragsyterne jobber innenfor mange forskjellige medium, der i blant skulptur, fotografi, installasjon, tekst og performance.

Ble det en vellykket lansering?

- Ja! Festen ble holdt på et nystartet galleri i Oslo, hvor vi blandt annet hadde en diger video-projeksjon av Winona Kent og masse DJs.

Hva skjer fremover? Kommer der flere utgaver?

- Vi håper på å få solgt AAA slik at vi kan bruke pengene til å lage et nytt issue. Vi vil ikke si så mye om issue #2 enda, det er nok langt frem i tid på grunn av “learing by doing” og “DIY or DIE” og så videre, men vi er så smått i gang.

Hvor får vi fatt i magasinet?

- I Bergen fås det kjøpt på Pepper og Robot, i Oslo på Tronsmo, Marked Moskva og Tiger foreløpig (se også hjemmesidene for flere utsalgssteder).

Innimellom kokebøker, slankebøker og svenske selvhjelpsbøker fant jeg “Crazy Business – Fotomodellens dagbok” på Fretex forleden. Anette Stai ble høsten 1980 kåret til Face of the 80s, og det var potensialet for lekre trender fra tidsepoken som umiddelbart virket forlokkende. Som dette:

Powerlook!

Så begynte jeg å lese. Og lese. Og lese. Jeg klarte ikke legge fra meg Stai’s personlige nedtegnelser av livet i Milano, Paris, New York, omgitt av venner ved navn Jean-Luc, Eileen og Karin, og kokain, slanking og kjendismingel. “Crazy Business” er dermed en sen-2000tallsk blogg i bokform. Dagbokspråket ispedd engelske gloser (“Alle røyker hasj rundt meg hele tiden, og sminkøren snorts cocaine i mitt baderom til og med!”) gjør boken til en høyst lettlest affære, og motefotografiene blir the icing on the cake. Enjoy darlings!

Store ting er i emning i den lille gaten ved navn Østre Skostredet i Bergen sentrum. Der ligger et hus som, hvis Kristin Helle-Valle får det som hun og flere med henne vil, skal bli byens nye storstue for kultur- og litteraturinteresserte:

- Selve huset kom nærmest som tips via Facebook. ”Har du snakket med Pallas?” Så gjorde jeg det og så lå det 2000 kvm der i Østre Skostredet – perfekt! Vi får leie det i 10 år pluss pluss, men vi må stå for oppussingen selv. Nå har arkitektfirmaet Fortunen levert inn byggesøknad og Colonialen har sagt de skal lage kafe der. Dessuten håper vi å få med Studia som bokhandel. Skrivekunstakademiet er en kjempeviktig leietaker. Sammen med Vestnorsk forfattersentrum vil det sørge for at det kommer folk med litterær ballast inn, både at de jobber på huset og vil være publikum eller gjester. I bokhandelen skal vi også ha et selvbetjent bibliotek, tenkte vi, og så skal vi få peis! Og bakerovn!

Entusiasme er et stikkord for Kristin Helle-Valle, Litteraturhusets primus motor, daglig leder og ildsjel. Hun mener et liknende tilbud som det Litteraturhuset i Oslo har kunnet lokke med er savnet i Bergen:

- Da jeg var leder for 100-årsjubileet til Olav H. Hauge og Geirr Tveitt, samarbeidet jeg med Litteraturhuset i Oslo. Dette inspirerte meg til å tenke på et tilsvarende sted for Bergen. Siden jeg jobbet så tett med de som drev det i Oslo, tenkte jeg etter hvert at dette var noe jeg kunne få til – sammen med andre entusiaster. Alle jeg møter sier at de savner et litteraturhus i Bergen.

Etter oppdateringene dine på Facebookgruppen virker det som om det er langt ifra “bare bare” å få gjennomført et slikt initiativ; hva er og har vært de største utfordringene så langt? Det virker som om det fremtidige publikummet er klare, hva med politikerne og dem som sitter på pengene?

- Det er litt skummelt å si at nå skal jeg sette i gang og være motor for et så stort prosjekt. Noen ganger blir jeg litt kvalm av å tenke på alt som skal gjøres på én gang. Men så rydder jeg i hodet og følger planen min. Jeg elsker å lage planer og oversikter og lister. Og så klarer jeg å gjøre flere ting samtidig – dytte ting fremover og passe på at ikke noe henger igjen bak. Så siden jeg ikke har telefonskrekk eller er sjenert, er det ikke så vanskelig å ta kontakt med folk som jeg tror kan være bra for et slikt hus på kort og lang sikt.

Både økonomien og det å finne et hus har vært og er helt avgjørende. Veldig tidlig ble jeg kontaktet av Sparebanken Vest som også ville ha et litteraturhus i Bergen. De har gitt en million til forprosjektet slik at jeg kan jobbe fulltid med dette nå. Men det trengs jo mye mer penger enn det. Så vi går på private sponsorer i tillegg til kommunen og fylkeskommunen, og så har Fritt Ord gitt 2,5 mill til etableringen av huset. Men jeg tenker som så at hvis alle vil dette, blir det noe av. Hvis pengene ikke kommer, har jeg i alle fall gjort så godt jeg har kunnet.

Men det finnes også smått kritiske røster som ikke jubler like høyt over satsningen på Litteraturhus. Cash er som alltid king, og det er en av grunnene til at Bendik Wold i Flamme Forlag har vært skeptisk:

- Jeg var i utgangspunktet prinsipiell motstander av Litteraturhuset i Oslo, fordi jeg mener slike privatfinansierte kulturhus fort kan brukes til å legitimere ytterligere kutt i offentlige budsjetter. Her i hovedstaden har Deichmanske bibliotek måttet kutte budsjettet sitt med 35-40 prosent siden 1986 – og dét til tross for at befolkningen låner flere bøker enn noensinne. Men når huset først eksisterer, er det ikke noe poeng å boikotte det.

Om bergenserne virkelig trenger sitt eget litteraturhus, er jeg derimot mer usikker på. Litteraturmiljøet i Bergen har lenge vært det mest vitale i hele landet, i hovedsak takket være små, uavhengige aktører. Et litteraturhus vil nødvendigvis føre til sentralisering og mer ovenfra-styring. Jeg trodde det lå i den bergenske folkesjela å være skeptisk til sånt?

Kristin Helle-Valle repliserer:

- Så å si alle politikere og byråkrater i kommunen og fylket (og de jeg har truffet i Oslo) syns dette er topp – fra ordfører Gunnar Bakke til SV’eren Audun Lysbakken. Jeg tror alle ser nytten og nødvendigheten av å ha en fysisk offentlig arena der hvem som helst kan bidra. Vestlendinger trives ikke med å sitte stumme foran tv og høre på andre snakke og diskutere. Nå kan vi snakke om hva vi vil og sette vår egen dagsorden.

Men hvem er så dette “vi” som skal oppsøke Litteraturhuset?

- Det er alle slags folk som sier de gleder seg; unge gutter og gamle damer, familier og studenter, streite folk og kule folk. De kommer til å gå på kafe, og så kommer det til å være grupper med ulike interesser som vil delta på debatter, seminarer, opplesninger, forestillinger og lanseringer. Ikke minst er det flott at BT, Chr. Michelsens institutt, Universitetet, Festspillene, Nordiske mediedager, forlag her i byen og i Oslo, og forfattere ønsker å få et slikt hus i byen. Litteraturhuset selv skal jo ikke primært stå for arrangementene, men være arena og pådriver for aktivitet. Litteraturhuset vil reklamere og annonsere for det som skjer i tillegg til institusjonene selv, og de vil også dra sitt eget publikum inn.

Mye skal altså skje i de nå skjeve og skakke lokalene (som for øyeblikket huset Siv Støldals popup-butikk). Jeg spurte Bendik Wold om hvordan en eventuell “drømmedag” der skulle ha sett ut:

- Tja … Litteraturhuset her i Oslo har veldig imponerende besøkstall, men publikum blir stort sett henvist til rollen som passive kunstbeundrere. Sånn er det med norsk kulturpolitikk generelt: kunst er noe man betrakter, ikke noe man gjør. En “drømmedag” på litteraturhuset ville derfor vært en dag helt uten foredrag, paneldiskusjoner og opplesninger — et program fullpakket med forskjellige workshops, skrivekurs, fotokurs og interaksjon mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle kunstnere. Skrivekurset måtte gjerne ledes av noen av medlemmene i litteraturgruppa Oulipo, som sysler med prosedyrebasert skriving.

Undertegnede sier diplomatisk nok “ja takk begge deler” til både foredrag og workshops, og føler så smått på utålmodigheten. Kristin, er det mulig å gi et røffly tidspunkt for når huset vil være klart? Vi gleder oss i alle fall, og skulle ønske vi hadde en slump med cash å donere bort!

- Penger tas i mot med takk! Det hadde vært gøy å få huset ferdig om et års tid!

Følg med på Facebookgruppen for jevnlige oppdateringer om statusen for Litteraturhuset.

Fanzinekulturen er sådd i Norge, som en skjør plante i blomstring, og Norges første offisielle fanzinekongress arrangeres denne uken på Landmark.

Fanzine sier du. To vakre ting forent i et felles produkt. En fan. Blødende hjerte, dedikert for evig og lidenskapelig opphengt. Og Magazine. Trykksak, du vet, blekk og papir foreviget og sammenstiftet. Et fysisk manifest i blekk høyt hevet over internettets flyktighet. Et nydelig snevert produkt for us by us, for de hemmelig innvidde som forenes rundt en interesse, et band, en ideologi eller vage kunstneriske visjoner.

Fanzinens historie spores ofte tilbake til oppblomstringen av sekstitallets popkultur, der hårete og velfrisert ungdom samlet seg med saks og limstift for å hylle nye samtidsstømmer, band og drømmer. Denne oppblomstringen må sees i sammenheng med tilgjengliggjøringen av kopimaskinen. En dinosaur av et teknologisk monster, som like fullt revolusjonerte mulighetene for billig trykk og distribusjon.
Variasjonen av fanziner i glansperioden fra 1970 – 80-tallet er massiv og imponerende: Rendyrkede punkfanziner og tributes til favorittband og artister, intellektuelle betraktninger om språk og litteratur, og popkulturelle fanziner dedikert tegneserier, musikk, sci-fi, og generelt ungdomsopprør.

Hvorfor fanzinekulturen ser ut til å blusse opp i Norge akkurat nå kan man undres over. Fanzinens tungvinte manuelle produksjon og estetikk (frem med saks og lim, kopimaskin og stifter) står i sterk kontrast til all digital manipulasjon og grafisk fråtseri man blir tilbudt av Adobe og co. I forhold til distribusjon representerer fanzinene noe begrenset, eksklusivt og håndlaget. Et produkt for de utvalgte. Der internett står for det flyktige, raskt spredde og uendelig offentlige representerer fanzinen det motsatte. En seig eksklusiv jævel, som tar tid både å produsere og distribuere, men som ideelt sett vinner maksimalt på form og innhold.

Her i Norge er fremdeles utsalgssteder for fanziner begrenset. Torpedo i Oslo går foran som et foregangseksempel. Med et fyldig utvalg linket opp mot et rendyrket og strengt utvalg kunstbokutgivelser legges listen høyt. Her finnes fanziner kokt sammen av ravende akademistudenter, i skjønn forening med mer etablerte europeiske utgivelser. Robot viser vei i Bergen, med et lite men forhåpentligvis ekspanderende utvalg. Her linkes fanzinesalget opp mot en mer popkulturell holdning, med mote, tegneserier og musikk i fokus. Nye norske foretak som Flamme forlag lar seg også inspirere av fanzinens format og idealistiske distribusjon, fra kjøkkenbenk direkte til leser ”i et sabla tempo”, gjennom sine flamme boksingler. Disse er strictly litterære, tekst uten bilde, og representerer en nytolkning av fanzineformatet. Her appelleres det mot en litterær finkultur, bort fra den noe mer frenetisk visuelle popkulturen.

For den reisende fanzineturist, om noe sånt eksisterer, er Motto i Berlin en nøkkeldestinasjon. En våt drøm innen trykk på papir. Motto, som finnes i Skalitzer Str. sentralt i Kreuzberg, er dedikert uavhengige utgivelser og kan gi enhver tro på at fremtiden ligger i trykksaker. Internett er for late pyser, frem med saksen!

Vi anbefaler alle å besøke Norsk Fanzinekongress på Landmark 20.august. Et prisverdig tiltak!

En anmeldelse av boken ville vært totalt upassende, da jeg ikke har kommet lengre enn første side. Boken, gitt ut av Flamme Forlag (sjekk ut lenken for et intervju med forfatteren), kom meg i hende for en knapp halvtime siden, og skal konsumeres før helgen er omme. Jeg har en snikende mistanke om at jeg kommer til å like den. Svært godt.*

Boken handler om festivalen som boken har lånt sin tittel fra, og de (kjærlighets)historiene som utspiller seg der hvert år. I Strømsborgs laaange setninger namedroppes band som MGMT, CocoRosie, Motorpsycho og Strømsborgs egen favorittartist Tina Dickow, og lykkerusen en opplever fra svette moshpits og armpits beskrives i detalj. Festivalkjennere kan nikke anerkjennende (?) til Øya-versus-Roskilde-diskusjonen underveis, hvilken jeg tar meg den frihet å sitere litt fra:

“Bare si det, jeg veit du hater alle hipsterne på Øya”

Han ler.

“Det er ikke det jeg sier, hipsterne og partysvenskene er ok, de. Og jeg synes Øya er koselig, jeg har jo vært der like mange ganger som jeg har vært her, jeg bare … Jeg kommer jo alltid tilbake. Selv etter i fjor, da vi nesten drukna i teltene våre, konsertene var våre og klamme, det frista ikke med øl, bare kakao og varm sovepose og det var generelt bare jævlig kjip stemning overalt, men jeg sitter jo her nå, ikke sant. Med deg.”

Linn (23)

Forfatteren er en ivrig twitrer, og forrige uke kunne hun meddele at “sjefen hoppa og skreik da vi så følgende setning i nyhetsbrevet: følgende skal frontes i nyhetshylla – “Roskilde” av Strømsborg”. Jeg ønsker debutanten og festivaltjejen lykke til videre, og gleder meg til å lese resten av boken i løpet av helgen.

* Selv om jeg aldri har vært på Roskilde.

Anita fra Kunstforum forteller at nysatsningen er et landsdekkende tidsskrift, med skribenter i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo i Norge, samt i København. Slippedato for første utgave er satt til 21. september, men på hjemmesidene deres finner du i disse dager et solid knippe artikler, anmeldelser og bloggposter (blant annet fra kritiker og fotograf André Gali).

Vi gir tomler opp for et initiativ som har som uttalt mål å dekke kunsthappenings i hele landet, og anbefaler å sjekke ut lederen “Flere stemmer” som omhandler den positive utviklingen i kunstlivet i Bergen. UPOP følger opp med et større intervju når magasinet lanseres i september.

Fotograf Gavin Watson har tidligere høstet ros for sine fotografiske fremstillinger av skins- og punkkulturen, og gir nå ut “Raving ´89″ på forlaget DJhistory. 200 bilder av “general mayhem” fra slitne industribygg med dansende hoper av festkledde ravere, som begår “more than a few crimes against fashion”? Et must for alle klubbhistorisk interesserte.

30. august er planlagt utgivelsesdato, men om du forhåndsbestiller boken her får du også med en gratis mixtape. Du kan også laste ned en smakebit på samme nettside.

Magasinet Midnatt er resultatet av masterprosjektet til Rannveig Lohne, som tidligere i vår fikk tomler opp/bestått/kudos fra både sensorer og bekjente. Og så du ikke det ferdige produktet på masterutstillingen på Permanenten tidlig i mai får du igjen sjansen når Midnatt nå gjøres tilgjengelig for salg på butikken Pepper fredag 12. juni. I løpet av mastergraden i visuell kommunikasjon ved KHiB har Rannveig arbeidet med å fange klubbkulturen i Bergen mellom to glossy permer, med en helhetlig visuell utforming. Vi møtes på Kaffekompaniet over en iste (banning i kjerka!), til en hyggelig men uvant intervjusituasjon.

Jeg har tenkt å gjøre det klart med en gang ovenfor leserne at jeg selv kjenner godt til både deg og har bidratt til magasinet ditt, men for alle de andre der ute (de cirka 3500 som klikker seg inn på UPOP hver uke, heisann), hva er konseptet bak Midnatt?

- Midnatt er generelt sett et smalt magasin, men skal kunne leses av et bredere publikum, som ikke trenger forkunnskaper om klubbkulturen i Bergen. Det er et nisjeprodukt, uten å være ekskluderende. Det var vel grunnlaget for hele oppgaven.

Hvordan ble Midnatt mottatt av dem som skulle dømme det?

- Hehe, det første de sa var “helsiken, du må ha et stort kontaktnettverk”. Nesten 30 personer har på ulikt vis bidratt til det som ble produktet Midnatt, noe sensorene fremhevet som svært positivt. Som grafisk designer med tilknytning særlig til klubbmiljøet i Bergen har jeg gjort en del gratis arbeid for folk tidligere, noe jeg fikk mye tilbake for i denne prosessen. Samarbeidet med andre i miljøet har vært den mest positive opplevelsen ved hele prosjektet.

Oppslag fra Midnatt. Foto: Sjur Pollen

Rannveig er klar på at klubbkulturen i Bergen har en utfordring i forhold til å kommunisere utad:

- Klubb-Bergen bør nå bredere enn det gjør i dag, og tanken er at Midnatt kan fungere som et visningsrom for denne kulturen. Det skjer og produseres mye bra innenfor denne kulturen som fortjener oppmerksomhet, men som ikke når ut til andre enn dem som er “innenfor”. Jeg tror det vil tjene alle å være litt mer åpen og tilgjengelig, uten at det behøver å bli kommersielt.

Så hvem er egentlig målgruppen for Midnatt – har magasinet livets rett utenfor en ganske liten gruppe mennesker?

- Vel, som jeg sa skal magasinet kunne leses uten at det krever forkunnskaper. Denne første utgaven er derfor en ganske basic presentasjon av hva som rører seg i miljøet og introduksjon av nøkkelpersonene, der alt forklares, helt ned til hver eneste sjanger og tidligere nattklubber som namedroppes. Jeg har selv vært nysgjerrig på hvem som har gjort hva og hvorfor, og savnet noe som forklarer verdien i klubbkulturen. Flere jeg kjenner har synes at samlingssteder som Landmark virker ekskluderende med mindre du er “innenfor”, og de skjønner rett og slett ikke greia. Gjennom Facebook og nettsider som UPOP får man kanskje fatt i info om hva som skjer hvor og når, men jeg så selv behovet for noe som var mer dyptgående i forhold til hva som skapes og hvem som skaper det.

At undergrunnen har definert seg selv og kommunisert via trykte medier har lange tradisjoner blant annet i form av den D.I.Y-baserte fanzinekulturen. Større og mer glossy magasiner, som britiske i-D og The Face (R.I.P), har også vært avgjørende for smalere kultur, og vært med på å definere ulike epoker i populærkulturen. Her hjemme på bjerget var for eksempel gratisavisen Natt og Dag lenge enerådende på å kommunisere urban og alternativ kultur til folket, og det siste året har en rekke nisjemagasiner sett dagens lys i Norge, på norsk. Trass i denne trykksaktrenden hadde Rannveig egentlig andre planer for sin mastergrad enn å kommunisere klubbkultur i magasinform:

- Jeg søkte meg inn med at jeg skulle lage lærebøker, hehe. Men jeg skjønte fort at et masterprosjekt er en ganske ensom og lang prosess, og at jeg måtte arbeide med noe jeg brant for. Jeg ville skape noe selv, og ikke bare pakke inn andres budskap i mitt formspråk. Jeg har endt opp med å både være redaktør, Art Director, stylist, journalist, typograf…

Oppslag fra Midnatt. Illustrasjon: Rannveig Lohne

Ja, med så mye arbeid som ligger bak, blir det flere utgaver av Midnatt?

- Tja, jeg har jo selvfølgelig lyst å lage flere, og at de neste utgavene skal være mer temabaserte og mindre Bergensorienterte, og med nye bidragsytere. Ikke bare fokusere på det som skjer lokalt nå, men også flere sider ved klubbing generelt gjennom tidene. Men det ser ganske urealistisk ut med mindre jeg får økonomisk støtte til det. I første omgang støtter Pepper prosjektet med å finansiere trykkingen av et lite antall blader, senere flere hvis folk liker det og kjøper det.

Før vi rusler ut i Bergenskvelden legger hun til:

- Vet du hva det vanskeligste med hele prosjektet har vært? Å måtte argumentere for og overbevise Kunsthøgskolen om at klubbing er mer enn bare fest og fyll. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har klart å få frem en samlende forståelse av hva klubb-Bergen er, og hva kulturen har skapt. Klubbing er ikke noe farlig, det er gøy. Og Midnatt er en smakebit på dette.

Enkelte tvilte på at POP skulle klare seg uten redaktør og stylistguru Katie Grand, men skal vi dømme etter den ekstremt lekre forsiden på nettutgaven ser det ut til å gå ganske greit. Tidligere formgiver i i-D Magazine Scott King har designet det rørende vakre bildet, med POP-logoen omgitt av pastellfarget bølgeskvulp. Aaaw.

Med den nye redaktøren og internettmogulen Dasha Zhukova i spissen skal magasinet POP akkompagneres av en levende hjemmeside. Leserne skal få et innblikk i arbeidsprosessen og nye, kreative prosjekter skal få boltre seg sammen med et knippe bloggere. Sjekk ut POP-bloggen her, og deres manifest for fremtidig drift her. Nice!

“Natt&Dag er i ferd med å ruste opp redaksjonen i Bergen, noe man allerede vil se tegn til i førstkommende nummer”, lyder pressemeldingen. For å markere det ekstra tjukke sommernummeret, inviteres leserne – både gamle, nye og de som planlegger å starte i kveld – til smuglesning på Victoria i Kong Oscars gate.

Som en følge av styrkingen av gratisavisens Bergensredaksjon kan man blant annet lese om John Olav Nilsen & Gjengen, Leo fra Flippeligaen, Branns beste fyr – David Nielsen, dansebandet Vagabond, Lars Vaular, mytiske bergenskonserter og Datarock. Det virker som om konkurrentene våre har fått satt sammen ei blekke med mer Bergensrelatert lesning enn noen gang! Og det liker vi.

Det kan også nevnes at smuglesningen er et kombinert vorspiel for Bergen Reggaefestival, som starter i kveld, og i den forbindelse vil DJ vGrrr!!! fra Basstronomisk institutt spille reggae, dub, dancehall og dubstep. Dørene åpner kl. 20, og vi har hørt et rykte om at dersom en møter tidlig er det mulig å vinne festivalpass. Et annet rykte er at det kanskje også blir en herlig, liten musikalsk overraskelse. Kanskje.

Smuglesning av Natt&Dags juninummer på Victoria torsdag 4. juni kl. 20.00. Gratis inngang.

Hvem og hva er Out of Step?

- Out Of Step er opprinnelig et eksamensprosjekt mellom Christin Malén Andreassen, art director, og Benedikte Kluge, tekstforfatter, til vår avgangseksamen på Westerdals School of Communication. Christin har erfaring med å lage fanziner, men hadde en drøm om å lage en glossy en. Hun inviterte Benedikte med på seilasen, og de var klar for en jordomseiling. Ønsket og motivsjonen med utgivelsen overskred fra første dag å levere en duganes eksamen.

Vi vil vise frem folk som gjør det de brenner for uten å la seg knekke eller stoppe uansett hvilke hindre som sperrer veien. Det være seg lovens lange arm eller samfunnets gode smak. Eller kapitalismens klingenede mynt for den del, det er så mange som bare brenner videre. Fra første redaksjonsmøte på Revolver i Oslo i januar ble det klart at vi både vil gi ut OOS 09 #1, men også fortsette, for det finnes mange gode historier der ute. Når man husker hvor man kommer fra, har man ofte mye å fortelle fra ferden.

Hvorfor papirformatet? Er der ikke “nok” nye magasiner i Norge nå?

- Som nevnt er vi opptatt av å gå litt ”tilbake i verdiene”. Vi ønsker å finne tilbake til et tankegods som kan være felles på en annen måte enn at man har lest i samme tabloidavis. Når først avis er nevnt, tror vi på en annen type tilstedeværelse når man trykker og distribuerer. Vi er ikke opptatt av å være moderne per se, men være forståelige og utfolde oss uten å måtte forholde oss til internettpublikasjonens begrensninger. Med dette menes at artiklene kan være lenger, man kan leke med lay-out og man kan ta magasinet med seg.
I tillegg berører magasinet en del kulturer som er opptatt av samle. Et tidsskrift som inneholder noe vakkert eller spesielt eller i egenskap av å være begrenset opplag, første utgave.

Spørsmålet om det er ”nok” magasiner er vanskelig å forholde seg til, men zeitgeistet generelt er at nisjene blir smalere for å møte folks virkelige ønsker.  Det finnes antakelig for mange magasiner, men vi ønsker å være der for å nyansere bildet litt. Out Of Step rapporterer ikke om trender med sitt omskiftelige vesen, men eksponerer representanter for en tankegang. Og det er mange tanker som kan tenkes om det å gønne på med sin egen lidenskap, det er ikke gloria halleluja hele veien. Vi inviterte profilerte skribenter til å dele sine tanker om medaljens bakside, men tid er ”scarse commodity” for de fleste sånne, så vi håper å få huket tak i dem til #2.

Cover

Fortell litt om måten dere har valgt å finansiere trykkingen; hvilken respons har dere fått fra eventuelle annonsører?

- Det har vært en heltidsjobb å skaffe kongens mynt til å dekke trykkekostnadene. Vi er priviligerte nok til å ha fått spons fra mange kanter, blant annet stiller ikke mindre enn fire aktører opp i trykkeprosessen uten vederlag. Ytterligere to sørger for at magasinet blir helt ved ferdig printet. Vår erfaring er at det fungerer bra å spre seg litt, selv om det blir flere tømmer å holde i.

Når det gjelder annonsører, er det et mantra som går igjen i telefonen. Pengelens, så dessverre. Det er tidskonsumerende og til tider demotiverende, men til tross for manglende midler er folk flest ålreite og imøtekommende på telefon. Totalt sett er det en oppløftende erfaring å henvende seg direkte til så mange ulike næringslivsaktører, de er mennesker de og, gitt.
Ettersom det er variasjon i annonsørene, er de opptatt av forskjellige ting. Vi liker å henvende oss med en appell om støtte snarere enn salg av reklameplass.  Vi kan vise frem hvem som tror på konseptet og applauderer tiltaket. De har noe de kan være stolte av.

I tillegg går all ære til vanlige mennesker som synes Out Of Step har vært bra nok til å investere noen sparepenger i. Det heter seg at “beggars are not choosers”, men vi hadde ikke lyst til å henvende oss til annonsører som ikke reflekterer innholdet. Derfor måtte vi ty til utradisjonelle metoder som Underskog.no og Smuglesning.no.

Nysgjerrige bergensere må kanskje nøye seg med nettutgaven, men når satser dere på å få trykket Out of Step, og hvor (i Oslo) vil det distribueres?

- Vi går i trykken så snart vi bikker juni, og lanserer i andre halvdel av måneden. Vi kommer til å distribuere via apostlenes hester og den teften og det nettverket vi har, dvs at Out Of Step vil være å finne på alt fra Parkteatret, Neseblod Records, Shit Skateboards, DogA, avgangsutstillingen til Westerdals på Rockefeller, butikker, frisører, barer og caféer. Vi kan jo alltids poste et eksemplar til dere i redaksjonen, så får folk heller komme innom for å titte. En del vil blir sendt til resten av landet og alle bidragsytere i USA.
Når sommeren er over, er forhåpentligvis sulten etter nummer to stor nok til å ta betalt, men Out Of Step #1 er en gave til alle. Tusen takk og vær så god!

Tidlig i mai åpnet utstilligen som hyller nåtidige og fortidige modeller og mannekenger på The Metropolitan Museum of Art. Nok en gang sniker moten seg inn i kunstens sfære, og utstillingen “explores how models transmit cultural change via photographs that document turning points in society and design”. Nå lanseres også boken basert på utstillingen, som et must for alle moteinteresserte.

Model as Muse, representert ved Linda Evangelista

Det ble mest blest rundt “The Model as Muse” da übersupermodellene Naomi Campbell (bildet) og Stephanie Seymour boikottet åpningsfesten. Designeren Azzedine Alaïa og hans arbeider ble nektet innpass på selve utstillingen (det ryktes at Anna Wintour har noe å gjøre med den avgjørelsen), og da dukket heller ikke hans muse gjennom 23 år, The Naomi, opp. Linda Evangelista og Christy Turlington var heller ikke tilstede ved åpningen.

I bokform er de riktignok alle representerte, fotografert av legender som Cecil Beaton, Peter Lindbergh, Richard Avedon og Steven Meisel, i et tidsrom som spenner fra 1947 til 1997. Du finner “The Model as Muse” bl.a. på amazon.com.

Det britiske livsstils- og motemagasinet i-D har rukket å bli 300 utgaver gammelt, og dermed en av de mest seiglivede publikasjonene i bransjen. Nå blir det lengre mellom hvert nummer, i følge eierne Terry og Tricia Jones:

“The August issue will go on sale 9 July. i-D will then publish in September, October, November, February, March and April. The April issue will remain on sale for up to four months.” (les mer her)

Et forhåpentligvis smart grep for å unnslippe den stadig hyppigere magasindøden (en av de siste kvalitetsblekkene som har gått ad undas er franske Mixte Magazine – R.I.P!), og faste lesere kan se frem til flere magasinforsider som følger den karakteristiske “et-øye-lukket”-ideen. Følg også med på nettsidene, som i tiden fremover skal oppdateres oftere.

“I morse klockan 10 hoppade den 18-åriga Erika från sitt påhittade fönster på Floragatan och landade med
en dov smäll på en stentrappa femton meter ned. Hon var klädd i en vit balenciagaklänning och, visade
obduktionen gravid i sjätte veckan.”

Slik åpner mailen fra Malmö Opera (?!). Ja vel?

“På några månader hade Erikas blogg Black Ascot hunnit bli en av kultursveriges mest lästa. Till och med mer populär efter att hon erkänt att hon var påhittad. Askspridning sker på fredag i stillhet med de närmaste.”

Jeg som trodde jeg hadde bra “koll” på svenske bloggerinner, ekte eller fantasifostre, har aldri hørt om Erika og Black Ascot. Jeg klikker meg inn og møtes av et siste innlegg/selvmordsbrev, og før det en rekke teenageangst-pregende innlegg krydret med referanser til Chanelneglelakker, blod og fyll. Har jeg lest det før? Ja. Og ja.

Værsågod, alle medievitenskapstudenter/bloggologer der ute. Hva siiiier dette om vårt postpostpostmoderne samfunn og identiteeeeet, iscenesettelse av selvet etc. osv, åååååh, herreguuud. Jeg døøør.

“Biipp – biipp…biipp”

I etasjen under meg er tre av de cirka 700.000 bøkene på Bergen Offentlige Bibliotek i ferd med å bli utlånt. Biipp´ene lyder jevnt, som de alltid gjør, og i galleriet i andre etasje blander lydene nedenfra seg med summende spørsmål om ledige pc´er til bibliotekets personale. Jeg står ved hylleseksjonen for nøye utvalgt skjønnlitteratur og poesi, og blar gjennom et par Flammesingler (hei til Flamme Forlag og takk for den flotte boken jeg fikk i posten nå nylig. Tomler opp til Frode Grytten, Jens Hauge og “Det Norske Huset”!) før jeg bryter ikke-stillheten.

- Hei, du, æh, jeg lurte på om jeg kunne spørre deg om hvilke bøker du har tenkt å låne i dag?

En ung mann i stilig skinnjakke ser litt spørrende på meg, før jeg forklarer at jeg holder på å skrive en liten sak for UPOP.no. Det virker ikke som om han hørt om UPOP.no (shocked and appaledl!). Men han svarer:

- Gunnhild Øyehaug sin “Vente-blinke”.

Jeg spør hvorfor (litt klam på ryggen fordi jeg hater å trenge meg innpå fremmede folk, men jeg må jo ha noe å skrive om, ooh, svett nå):

- Nei…jeg likte godt den forrige boka hennes, med noveller. Også skriver hun på nynorsk. Jeg er nynorsk selv, eller, ja. Skriver nynorsk.

Jaokeitakkskalduha, jeg smiler nervøst jovialt, og plukker med meg Bård Torgersens “Maskinens uerstattelige deler” (den har jeg nemlig lest om på smuglesning.no så da må den jo være relevant) fra hyllen foran meg før jeg søker tilflukt i stolene mellom “Moter”, “Dans” og “Foto”.

Attåt <3

Hvilepulsen senker seg og jeg synker sammen (dårlig holdning, jeg vet) over en sminkebok fra NYLON Magazine. Jeg skuler på sidekvinnen, som tydelig har bestemt seg for å lese HELE boken om Man Ray her og nå. Jeg liker, nay, jeg elsker biblioteker, og har alltid gjort det. Ikke bare fordi jeg liker gratis lesestoff, men fordi jeg liker atmosfæren. Bergens hovedbibliotek er ikke er stille som i graven, men befolket av levende mennesker og abnorme mengder av uoppdaget tekst og bilder mellom harde og myke permer. Jeg liker å tro jeg blir litt klokere for hvert besøk (selv om jeg låner sminkebøker).

En stund var drømmejobben å bli bibliotekar. Det var før jeg hørte om Deweys desimalsystem. Jeg er likevel nysgjerrig på bibliotekets indre liv, og tasser over teppet på vei mot kvinnen bak skranken plassert bak dvd´ene til utlån. Jeg introduserer meg på nytt, og spør om å få bryte inn i bibliotekarens tid. Men Cathrine Strøm er ikke bibliotekar (!!!). Cathrine er litteraturviter, og ansatt i en 60% stilling. I de resterende 40 prosentene av tiden sin er hun blant annet engasjert i litteraturmagasinet Vagant (som UPOP tilfeldigvis har skrevet om ganske nylig). Jeg ber henne utdype om jobben:

- Jeg er ansatt i en stilling som skal fungere som et bindeledd mellom litteraturmiljøet i Bergen og biblioteket, og har jobbet her i tre år. Biblioteket arbeider aktivt med å forholde seg til hva som skjer i byen, og forsøker legge til rette et utvalg som passer blant annet Skrivekunstakademiet, Bergen Arkitektskole og andre som er engasjerte i litteratur.

Du har ryddet litt i filmene nå i dag, er det dvd´ene som er ansvarsområdet ditt?

- Nei, mitt felt er på en måte den veggen der borte, med skjønnlitteratur og dikt (sier hun mens hun peker på hyllene hvor jeg nettopp forstyrret den skinnjakkebekledde mannen). Det er en seksjon med utvalgte bøker for unge voksne som følger med på ny litteratur, både på nasjonal, nordisk og internasjonal basis. Vi vektlegger en del svensk og dansk litteratur, og har ulike tema eller intervjuer med folk vi lager egne utvalg ut ifra. Nå har vi for eksempel queer-litteratur som tema. Den vokser litt organisk den avdelingen der egentlig, og vi tar ofte i mot tips fra publikum, samtidig som der kontinuerlig kommer inn nytt.

Slik foregår det også med filmene som er til utlån:

- Det er jo et populært tilbud, og vi har et bra utvalg av sjangre og nasjonaliteter. Vi forsøker friste dem som blar gjennom bunkene til å oppdage noe nytt, eller gammelt, og sorterer kun etter tittelnavn. Det er veldig varierende hva som blir utlånt, men mange er på jakt etter nye og større filmer, mens andre leter etter regissører de liker.

Er der noen bøker som er veldig populære akkurat nå?

- Nja, generelt er bergensforfattere populære, jeg kan trekke frem Gunhild Øyehaugs nye bok. Og Pedro Carmona-Alvarez er stadig mye utlånt.

Du som er litteraturviter og jobber på bibliotek, du leser vel mye bøker selv tenker jeg?

- Hehe, ofte veldig mange på én gang, bekrefter Cathrine.

Har du noen tips? Dine egne favoritter nå for tiden?

- Hmm. Tja. (kunstpause) Vanskelig spørsmål det der, hehe. Danske Mette Moestrup kan du nevne, og svenske Johan Jönson. Inger Bråtveit sin nye bok er også veldig bra.

En ung jente står søkende og litt utålmodig foran disken til Cathrine, og jeg smiler og takker ektefølt jovialt før jeg tasser videre. Den unge jenten spør forøvrig etter Neil Gaimans “Sandman”-serie, for den som måtte lure på det.

Før jeg forlater bygget og institusjonen jeg liker så godt får Bård Torgersen selskap av Tore Renbergs siste som jeg ennå ikke har somlet meg til å lese og som er så poppis at der kun er 10 dagers utlånstid på den, samt “Catwalking – a history of the fashion model”. Så får pensumslitteraturen hjemme på skrivebordet hvile i fred ennå noen dager…

Siden mars har bloggen saumfart og snublet over gatekunst i Bergen by, med daglige oppdateringer om alt fra tapirer på skilter, portretter av ymse casiokids (bildet), til spontane tags på bosspann. Walter Wehus fra Mot Veggen utdyper:

- Det er ikke begrenset til graffitti eller stensiler, men kan være det meste, fra Muskelpust til morsomme tagger, via offentlige snurrepiperier.

Sjekk ut motveggen.blogspot.com, og hold dine egne øyne åpne for liten og stor kunst på bergenske vegger.