Denne uken i technobloggen: En dyptpløyende samtale med Sjursjur om hans retur på den bergenske klubbscenen, PLUSS: Erik Sterv og Skatebaaaard omtaler Total 11!

Jaja Sjur, nå nærmer det seg comeback! Hvordan føles det å skulle tre inn i rampelyset igjen?

Les videre »

Våre venner Jacob og Emilio fra Nabovarsel har blitt intervjuet av NATT&DAG om fanzinen de har laget, som nå kan kjøpes for penger.

EDIT: Du kan kjøpe Zinen  i nettbutikken, her sånn. Og jaggu har de ikke blitt intervjuet av flere andre aviser også.

Bladet har release på landmark denne fredagen, sammen med en helsikes bra line-up av artister.

Les intervjuet her

og eventen har jaggu en facebook-greie, her.

Jacob skriver selvsagt om bladet fra design-siden, på bloggen sin her.

De som er in the know på ny, hipp musikk har sikkert hørt om Zola Jesus for leeenge siden, herregud kvinne, get with the blogghype-program. Men jeg lastet ned mine første låter fra amerikanske Nika Roza Danilova nå i kveld, og igjen sitter jeg her med gåsehud og en litt snurt “hvorfor har jeg ikke fått med meg dette før”-feeling i magen. Blant mange andre feelings.

Den 21 år gamle blondinen som tidligere hadde ravnsvart hår har gitt ut både en og to EP’er tidligere, den siste heter Stridulum EP og er oppkalt etter en sci-fi horrorfilm fra 70-tallet. NME inkluderte henne i “the new wave of goth” som kryper innpå oss denne sesongen, med den derre witch house’n og alt, og hun skal være oppvarmingsartist i Europa for sjølvaste Fever Ray i september. En magisk kombo. Les mer om Zola Jesus og nytt om musikken hennes på hjemmesiden. Og sjekk ut den relativt ferske videoen til Night før du legger deg:

ZOLA JESUS “NIGHT” MUSIC VIDEO from FUTURE PRIMITIVE FILMS on Vimeo.

Det er noe magisk med sommernetter. Og enda mer magisk er det når de går over til sommermorgen og man fremdeles er lys våken. Selv om ikke temperaturen helt tilsier at det er sommer, har i det minste solen begynt å lyse irriterende sterkt inn stuevinduene nå, etter flere dager med regn. Så er det én ting du bør gjøre i kveld er det å komme deg ut i solen. Det har i det minste jeg tenkt, og jeg tilbringer den med fine folk, øl og dans på Sommerkvarteret – atter en gang! For i kveld spiller Pow Pow konsert i Teglverket og Bjørn Torske plater i Tivoli. Magi.

Se Facebook-event her og her for mer info.

Pow Pow – “Solar Eclipse” feat. T-Cell by ThisIsPromotion

Gud bedre fåkkings meg så kjedelig det er å være syk. What’s my age again. Jeg føler meg som en trassig tolvåring, der man innimellom lengtet sånn etter en fridag at man gikk ned til mamma på morgenkvisten og klagde over vondt i maaaagen (når man er jente kan man alltid skylde på mensen, greit sånn) og krøp under dyna igjen. Kanskje fikk man noe godt å drikke og et klapp på kinnet. Digg.

Men så blir man syk på ordentlig. Typ feber og vondt å svelge sitt eget spytt og man forbanner sosiale konvensjoner som sier at det er frekt å spytte innendørs. Og ute skinner solen og du ligger inne og ser ut og ser på tv’n og er drita lei av internettet. Det er da Den Syke Kvinnen lager en random spilleliste. Host host. Jeg føler meg faktisk mye bedre nå, takket være litt bergenspunk, litt poppunk, litt Pow Pow (som skal spille på Kvarteret lørdag!) litt Händel og litt ABBA.

Bedringens vei

Mens jeg lå på Club der Visionaire i soloppgang med en Becks i hånden og gode nye og gamle venner ved min side skjedde dette i Bergen forrige uke:

- Skatebård har sluppet plate, nei, jeg mener, plater! Nå kan du kjøpe vinylene Starwatcher II/Naar det rykker i Ringen sluppet på Luna Flicks og Way Out/Why Not sluppet på Totally/Sex Tags Mania. Kjøp dem, elsk dem, elsk til dem, dans til dem. Og ja, Skatebård er byens kjekkeste kar, bare sjekk ut denne snutten:

- …og samme mann kunne melde om episk god stemning på Bien Bar i helgen som var. Bien fylte fire år, og festen forsatte lenge etter ordinær stengetid. God stil! Noen som blir med på en drink der senere i uken? Call me!

- …for da kan vi jo bare ta Bybanen dit ikke saaaaant? Hurra! Nå har jeg tura med S-Bahn og U-Bahn i Berlin i en uke sååååeh…skal litt til for å imponere meg. Ehe. Neida. Det var på tide. Nå venter jeg bare på første dødsfall.

- Mediefolk og menigmenn/kvinner fant veien til en skogsflekk i Loddefjord i helgen for å se John Olav Nilsen og en del av Gjengen avduke Spellemannsprisen de hadde lovet å støpe fast i Fjorden. Den elskede Fjorden. Med postkode 5071, som også er festivalen som går av stabelen førstkommende lørdag på Sandgotnabanen. Stor fare for at du vil høre fjordinger og fe gaule Loddefjordsangen, se og lær her:

- “Alt du trenge e sol…øl…og fine klær”. Så lyder jungelordet. I helgen startet også salget på de fleste klesbutikkene, med muligheter for å sikre seg vår- og sommervarer for en billigere penge. Bitch, get ur fingers off my Acne-jacket, mkay?

Musikkvideoene deres inneholder kanskje mye helnakne/halvnakne, gamle menn, men musikken til Altmodisch er på ingen måte gammeldags, slik bandnavnet kan tilsi.

For en god stund siden fikk jeg en fin, liten pakke i postkassen, med den selvtitulerte debutplaten til det danske bandet Altmodisch, som kom ut 19. april i år. Platen fikk en halv gjennomlytting, men fordi solen har skint i Bergen de siste ukene og sol gjør meg glad og mer lysten på mer up beat musikk, har den fått ligge litt for lenge under salongbordet. Og der har den ligget og ventet på at dager som i dag skulle komme. For med regnet kom hodepinen. Sånn der forferdelig hodepine, som gjør at kroppen føles 20 kg tyngre og man kræsjer på sofaen med viten om at man ikke kommer til å klare å reise seg derfra før Paraceten har begynt å virke inn. Så jeg setter på cd-en, mest fordi Norge Rundt (vittig og aktuelt nok positiv hovedsak om bybanen i Bergen) på TV blir for slitsomt. Og for en liten stund flyter alt bort – i drøye 45 minutter er hodepinen glemt.

Fra åpningslåten, med den ironiske tittelen “The End”, til den musikalske reisen ender med “The Road To Here”, er jeg fortapt i et lydbilde hvor strykere og trompet opererer i nydelig samspill med programmerte trommer og andre elektroniske finurligheter. Enkelte musikkskribenter ville beskrevet det som en reise gjennom et musikklandskap av melankolske, elektroniske rytmer. Jeg vil helst avstå fra slike beskrivelser, men det er akkurat sånn det føles, når de drivende rytmene flommer ut av de stakkarslige høytalerne mine. Og med sin avslappende vokal, tidvis akkompagnert av sår kvinnevokal, gjør Hans-Christian Pommergaard platen til tidvis ren nytelse for ørene.

Når det kommer til musikkvideoen til låt nummer to på platen, “We look the same” påminner de blinkende bildene meg egentlig bare om at Paraceten ikke har gjort jobben sin helt og gjør at jeg må lukke øyene. Men ikke gjør det noe, for musikken gjør seg uansett best med lukkede øyne. På en sofa, med regn utenfor vinduene.

Jeg stikker til Berlin over helga. Kjenner det er på høy tide. På denne klamme dagen føles Bergen nærmest kvelende. Vi trenger litt tid fra hverandre du og jeg. Slik at vi kan sette pris på hverandre igjen.

I den anledning vil dette innlegget dreie seg om musikk i Tyskland. Henholdsvis rockemusikk. Fortrinnsvis i Berlin. Denne byen er kjent for å være et fristed for musikere og andre kreative sjeler, og siden jeg har tilbrakt en del (les: jævlig mye) tid der, så har jeg vært så heldig å bli kjent med noen av dem. De beste spør du meg. Jeg ble spurt for en tid tilbake hvorfor jeg ikke har prøvd meg ut som syngedame eller gitarkvinne i band. Sannheten er at jeg er livredd for å suge i det jeg elsker mest av alt. Derfor lever jeg litt gjennom disse menneskene som har gått inn og ut av livet mitt siden 2007. Jeg er mæd old skool og viser til myspacesidene deres. Ikke noe Last.fm eller Facebook her i gården.

http://www.myspace.com/freelovebabies

Dette er et av bandene til Will. Will Carruthers aka Will the Pirate. Eks-spaceman, eks-BJM. Jeg er en skaphippie, så dette går rett inn i det myke, hamrende, elskende hippiehjertet mitt. Spacerock altså. Det er så fint. Er du stressa en dag, så lytt igjennom hele Home Improvement for Condemned Buildings.

http://www.myspace.com/theblueangellounge

Tysklands mest lovende rockeband spør du meg. Dette er så velspilt det kan låte uten å bli forutsigbart. Også er de så unge. Og TYSKE. Jeg er megafan. De har allerede spilt i Køben på den deilige baren Drone, så hva med å få de til Bergen? Komanigjen. Jeg er litt forelska i perkusjonisten også. Så ja, help a sister out.

http://www.myspace.com/thesunandthewolf

Favorittkiwis. Hands down. De var småstore i New Zealand (med verdens lammeste bandnavn som jeg ikke husker akkurat nå) for noen år tilbake, før de fant ut at nok var nok og flyttet de magre kroppene sine til Berlin. Nytt land, ny sound. Fått litt tightere jeans og et par nye boots. Du vet. Trommisen minner meg veldig om Brett (BRITT) i Flight of the Conchords. Oppsig!

http://www.myspace.com/theflamingbanshees

Dette er mine gutter. Iain og Duncan forever. Har vanskelig for å skrive noe uten å bli for personlig, så jeg ber dere om å være litt gem og kjøpe plata deres her. Jeg tror det skal være noen vinyler igjen også, uten at jeg skal si det for sikkert. Jeg har i alle fall et supereksklusivt eksemplar ved siden av meg her jeg sitter.

Duncan har også et annet band som er vel verdt å sjekke ut: http://www.myspace.com/thevirgintongues Fine menn, fantastisk musikk.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige med myspacelinker og superlativer om den berlinske rockescenen, men det får bli en annen gang. Ingen gidder vel å lese lange tekster på internett, så fremt det ikke er blogginnleggene til bergensyndlingene Nam (se egen sak om ham og fanzinen hans i helgen – red.anm) og Lars. Da gjenstår det bare å si auf wiedersehen! Den neste uken finner dere meg langs Spree med en Becks i hånden og et glis om kjeften.

Destinys Child, Alisa, J.Lo, Anette, Lil’ Kim, Catalina, Prince, Jay-Z, Sigurd = syndere i sommersol.

Tidligere i vår hadde jeg samlet en fin liten gjeng til vorspiel rundt mitt stuebord. Cava i glasset, Spotify på Mac’en, ingen tenner i tapetet, men trivelig stemning. Men så skjedde det noe. Vår venn Sigurd tok som eneste hane i kurven av hipsterhøner over ansvaret for musikken. Det gikk fra The Drums til Terror Squad, fra anstendig indiejentepop til skittent r’n'b-tøseri – YOU NASTY GIIIIRL! *triple snap*

Den ene 2000-tallshiten etter den andre fylte rommet og vi lette frem dansemoves vi ikke hadde praktisert siden før vi mistet møydommen (det var også tidlig på totusentallet, jeg var 15 og han het Andreas, var Star Wars-fan, spilte i korps, hei!). GETT OFF! I ettertid har Sigurd perfeksjonert spillelisten, og titulert den For All Dem Nasty Gurls Out There. Kan nytes uansett kjønn, alder og legning. PUSH IT REAL GOOD!

Magica, Antichrist, heksehouse…heksene er overalt. I Åsane også.

De siste ukene har jeg vært omringet av hekserier, på film, i musikk, i bøker, Anne Pedersdotter-operaen på Festspillene. Og nå også på Facebook:

(anonym kilde, la oss kalle ham xxx):

i åsane finnes det mange hekser, men ikkje si at eg sa det, har nok pes du vet

23:18Meg

ooooh

min anonyme kilde

23:19 xxx

men det e sant faktigst, fra gammelt av til no

23:20Meg

hva gjør en heks i disse dager?

23:20 xxx

lever ganske normalt, men de har slike treff, der de flipper ut og blir seg sjøl igjen

23:21Meg

så digg

hadde en venninne som var veldig inni de der wicca-greiene

men hun slutta på videregående og begynte på rema 1000

og blekte håret

og sluttet med den fine sminken

Les videre »

”Rip-Off Jesus”
”Eksorsisten-dama liker dette”

Lars Vaular er visst ikke eneste bergenser som liker å ta kjente filmscener, klippe dem sammen på nytt, legge til småvittige undertekster og sin egen musikk som bakteppe. The Alexandria Quartet er aktuelle med album nummer to til høsten, og har klippet sammen en egen, liten musikkvideo til førstesingelen, ”Rip-Off Jesus” og lagt ut på YouTube i dag. DIY ftw og alt det der. Litt vittig er den da, selv om TAQ ikke helt lykkes på samme måte som Vaular… For ingen kan slå en dansende Christopher Walken, ikke en gang den offisielle musikkvideoen spør du meg. Her er The Alexandria Quartets bidrag til (den nye) trenden:

The Alexandria Quartet dukker opp i nærheten, for å spille under Lost Weekend i sommer, som finner sted i idylliske Kollevågen på Askøy 5. – 7. august. Sist(?) de spilte i Bergen gjorde vi et intervju med gutta, som kan leses her.

Danser alene.

Robyns tidligere omtalte store år, 2010 virker så langt å bli bra. Ingen grunn til å skru av P3 på grunn av henne i hvert fall, i motsetning til visse andre eselgutter og deres Linnea, som det vel strengt tatt er på høy tid tar turen til utlandet for å prøve lykken der i stedet og slutter å plage oss!! Men bitterhet til side; andresingelen(?), fra det første av tre album fra Robyn dette året, ble lagt ut på nettsiden hennes i dag (eller i går, skal vi være helt korrekte). Om ikke annet gir den meg lyst til å danse vekk pinsehelga! Forhåpentligvis ikke alene.

Det finnes også en bakom-film fra innspillingen av musikkvideoen her.

Shoegaze i solen.

Jeg blir litt ensom når jeg hører shoegaze, dog oftest på en god måte. You against the world type opplegg. Liker det. Liker shoegaze. Noen sanger av for eksempel My Bloody Valentine minner meg om å ligge på et gulv i F’shain etter altfor mange vodka tonics og høre på to av mine favorittmenn i hele verden spille gitar, mens de røyker American Spirit og snakker om hvor lei de er av kjærestene sine. Og akkurat der og da er de mine. Fordi de er sånn og jeg er sånn. Du vet. Vi skjønner hverandre.

Shoegaze minner meg om savn også. Det å sitte på rommet sitt i Hans Holmboes gate og høre på Slowdive med “I Saw the Sun”, mens du snakker med en venn i telefonen som befinner seg på et sykehus på Island etter en heavy ulykke og du kjenner ikke igjen stemmen hans. Og du bare: OÆH hva skjer, fordi han høres ut som en funksjonshemmet fireåring. Hvor faen er sola liksom.

Shoegaze altså. Mye hjerte/smerte. Nå er imidlertid sola her i Bergen, så det er ingen grunn til å henge med hodet. MAKS HJERTE, NADA SMERTE. Her får dere fire av mine (nyere) favoritter. Ha en god helg da! Ring en venn og fortell at du er glad i han eller henne. Og drikk en øl. Viktigst av alt.

P.S.: Neste innlegg blir pur rock. Jeg lover. Tell your father.

Les videre »

Hei, hjernen min er blitt til grøt, jeg har ikke ord, bare ni relativt nye låter. Hei hå, god helg!

HEALTH “USA Boys”

Les videre »

UPOP har fått egen rockeblogger!

De som kjenner meg vet at jeg er glad i sånn gammelmannsmusikk. Eller hestejazz som Bassa liker å kalle det. Det er også helst det jeg kommet til å skrive om fremover. Pølså (forfatterens kallenavn – red. anm). og rocken. Eller rockepølså om du vil. Nå er det jo litt morsomt at det denne gangen skal handle om er nekrosludge. Eller nærmere sagt en sang jeg ikke får ut av hjernen, nemlig Hausts “Skate Rock”. Første låten ut på Bransjevelter #3 til plateselskapet Fysisk Format, og en av mange deilig låter på Hausts nye album som kommer ut i juni 2010. Fy faen, for en låt. Jeg blir helt mental og vil ut å gjøre ugang på ekte tenårigsvis. Samme reaksjonen jeg får når jeg hører Dunkelheit på full drus. Jeg så Haust LIVE under By:larm i år, og etter ti minutt måtte jeg og min partner in crime gå ut fordi tinnitusen truet med å drepe oss. Absolutt et godt tegn. Det skal spilles og skrikes høyt.

En annen grunn til at jeg digger “Skate Rock” er fordi den minner meg om da jeg var yngre og hang i skateparken på Emblem i Ålesund. La en ting være klart, vi var der for dudsa, men skulle jeg noensinne hatt en part i en skatefilm, så skulle denne sangen vært på min. (Fun fact: Jeg var faktisk på skatefilmen Monsoons premiere i Oslo forrige helg. Selve skatinga kan jeg ikke uttale meg noe særlig om. Det så veldig kult ut, men overall så synes jeg introen var småpinlig og musikken var rævva. Musikk har så utrolig mye å si for helhetsinntrykket til en skatefilm. Dette kommer imidlertid fra en lek-kvinne, så dere rullegutter og jenter burde heller se den selv. Han der Michael Sommer skulle jeg gjerne hatt en bit av da. Mad babe.)

Før dette sklir helt ut: her kommer det litt rock også. Jeg var på Brian Jonestown Massacre konsert på John Dee for ikke så lenge siden. Helt klart en av de store musikalske høydarne hittil i tjueti. Matt Hollywood har returnert og da går vi tilbake til 60-tallets psykedelia og den deilige skranglete rocken bandet er kjent for. Ikke at det er noe galt med den siste skiva Who Killed Sgt. Pepper som kom ut tidligere i år, men jeg foretrekker 90-tallets BJM. De fleste i bandet er nå godt gifte og fedre, så kvelden ba på lite skandaler. Jeg kan opplyse om at Anton bare drakk et par Red Bull, så det ble ingen reprise av den skandaløse Viper Room konserten en gang på nitti-tallet. Rock’n'roll. Siden jeg er så überheldig at jeg kjenner kona til Newcombe, så fikk jeg sjefsplass under konserten (siden jeg er en pygmé) og ikke minst drikke meg full på bandets sprit etter konserten. Hæh, cause that’s how I roll. Her er to av mine desiderte favoritter fra Anton & co:

Mer moro på Kvarteret, allerede i kveld!

Da jeg flyttet til Bergen for snart tre år siden fantes det ingen utesteder for en 19 åring, som satte pris på annet enn Radio 1-hits, knuste toalettskåler og klinings med randoms på dansegulvet. Jeg fikk da lurt meg inn på enkelte steder med 20års grense, uten falsk leg vel og merke. Det har jeg kun brukt to ganger i mitt liv. Første gang: ugjenkjennelig bilde og utgått gyldighetsdato, andre gang: ugjenkjennelig bilde og bankkortets rette eier sittende 2 meter fra meg. Vel, noen ganger er det bare å smile pent. Enkelte steder alltid. Poenget mitt er: jeg skulle ønske Kvarteret hadde fantes (NG2 var aldri en verdig erstatter, for hvem vil danse i inngangspartiet??) det første året mitt i Bergen! Men dette har vi alle hørt før, og selv om jeg ikke lenger har problemer med å komme inn andre steder, er Kvarteret likevel stedet jeg velger å tilbringe helgen min på, 2 kvelder på rad!

Alisa har allerede nevnt hva som skjer den 16. – dagen før den store (sove)dagen – men festen begynner allerede i kveld!

Klokken ni går Moonlight Rockets på scenen i Storelogen, i følge programmet en “sublim jazztrio hvis mikstur består av nåtidens elektropop i tillegg til 70-talls jazzrock”, som “ikke [er] ukjent for å inspirere til en kveldstur på månen eller fiskesprett i vannet på mars”. På månen, på mars? Hm, virker til å bli en interessant kveld om ikke annet… “Vokalist Ingrid Helene Håvik synger med en sår, men klar og direkte stemme som er en fryd for trommehinnene.” Det kan jeg i hvert fall si meg enig i, etter å ha hørt de knappe to låtene som ligger ute på Myspace-siden deres.

Halvannen time senere er det tid for at my love Nils Bech skal synge og danse for oss, akkompagnert av saksofonist Bendik Giske. Et gledelig gjensyn tenker jeg det blir! I forbindelse med utgivelsen av den etterlengtede debutplaten, intervjuet vi Nils for noen uker tilbake. Intervjuet kan leses her.

På slaget midnatt er tiden inne for at den bergenske powertrioen, Kiss Kiss King Kong skal spille musikk for oss – musikk man virkelig kan forsvinne hen i, i følge dem selv. Min form for musikk kan det høres ut som, men med programteksten “rock i det lydbildet som kjennetegner den ekle, men eksplosive rocken til The Who, riffingen og jamkvaliteten til Motorpsycho og det rå og fengende soundet til blant annet Dinosaur Jr.” høres det mer ut som mitt 16 år gamle jeg sin form for musikk. Men hun var ikke så dum hun heller, så får jeg viljen min sjekker vi dem ut, før jeg på allerede vonde føtter spankulerer videre til Landmark for mer førfeiring og dansing, for å varme opp til enda en fabelaktig fest på Kvarteret dagen etter! Hurra!

Raver og traver inn i technoblogger Stervs terreng.

Ellen Allien er en av mine favoritter innenfor denne typen musikk. Som i “lukke øynene og danse magisk monotont til i mange timer”-musikk. Jeg skal ikke late som om jeg egentlig har så veldig peiling, jeg er ydmyk ovenfor UPOP’s egen ekspert Erik Sterv, men jeg vet i alle fall at Allien slipper sitt nye album Dust 25. mai og at første audiovisuelle smakebit er den passe trippy og deilige “Our Utopie”. Slik ser og høres den ut. Og snart er det helg.

I alle fall i tilfellene Sleigh Bells og Crystal Castles, som begge leverer hysterisk høylytte og heftige lydspor til sommeren som kommer. Tinnitus har sjelden vært mer verdt det.

AAAAH! Dette digger jeg. Hardt. Høyfrekvent electrorock/noisepop eller satansynth eller hva enn du vil kalle det, funker gjør det både på dansegulv og joggetur (ikke at jeg driver med sistnevnte). Og det må spilles HØYT!

I skrivende stund sitter jeg og lytter gjennom Sleigh Bells helt nye album Treats via NPR (det er også å få via iTunes). Det er aggressivt men artig, der søte melodier og vokal fra Alexis Krauss (hun høres litt ut som Annie, gjør hun ikke?) møter Derek Millers støyende gitarer, disharmoniske technolyder og opphakkede rytmer. Eller noe sånt. Kult er det uansett. Jeg er veldig svak for avslutningssporet “Treats”, men dette er singelen og åpningssporet “Tell ‘Em”:

Så var det duoen Alice Glass og Ethan Kath, som utgjør Crystal Castles, og som har begeistret meg siden den Nintendo-maniske og selvtitulerte debuten i 2008. Låter som “Magic Spells”, “Crimewave” og åh-nei-kom-denne-tilfeldigvis-på-shuffle-nå-som-vi-hadde-det-så-trivelig “Xxzxcuzx Me” gjorde varige inntrykk på et sart pikesinn.

Jeg liker deres selvtitulerte plate nummer to (!) ennå bedre enn den forrige, selv om og fordi det er mer ubehagelig enn forgjengeren. Det åpner helt forjævlig, før det bare blir jævlig bra med “Celestica”, singelen “Doe Dear” og min favorittlåt akkurat nå “Baptism”. Det låter mørkere og ikke fullt så sprikende og sprakende som før, og jeg elsker det (selv om enkelte låter kunne vært kuttet ut, fordi de høres ut som helt okei leftovers fra det forrige). Albumet har vært tilgjengelig digitalt i et par uker nå, og slippes fysisk 24. mai.

Blood Commands debutplate Ghostclocks kan kjøpes digitalt nå, og fysisk neste uke. Fredag spiller de på Garage. “Liker dette”.

På nyttårsaften hadde jeg et passe pinlig fanout-moment med Blood Commands frontkvinne Silje Tombre i en crowded leilighet på Høyden. I kraftig cavarus ytret jeg min begeistring for bandet hennes: – Fyhhfaan, e har hørt på dokke på Spåttifai, den derre Party All The Way To The Hospital-EP’n, shikkert TUSEN ganga, hver shang, fyfaahn dokke e så rå, DU e sååh kul!!!. Jeg husker ikke hva hun svarte. Jeg satt på en krakk med et smil og følte begeistringen for et nytt år. Nye muligheter. Yeahwhatevs.

For et par uker tilbake fikk jeg en passe cocky mail (cocky male, aoooh) fra labelet Fysisk Format (som forøvrig gir ut mye fett på musikkfronten, inkludert Nils Bech, Årabrot, Haust med flere.) Om Ghostclocks ble det skrevet:

“Dette er noe så alvorlig som den første ordentlig bra rockeskiva sluppet på norsk jord på årevis (og da mener vi Rock med stor R som i Turboneger, JR Ewing, Amulet, Gluecifer).”

Nå har jeg aldri hørt så veldig mye på ovennevnte band, ei heller på så mye av såkalt hardcore, som visstnok er det nye moteordet i rockejournalistikken her til lands, men jeg bryr meg ikke så mye om sjangre og referanser så lenge jeg liker musikken (som de selv har kalt for deathpop). Helt sant assa. Og jeg liker musikken, ennå bedre nå enn da jeg smigret Silje Tombre på nyttårsaften. Forøvrig hadde hun dette å melde da jeg spurte henne det klassiske “hva føler du nå” via Facebook i går:

“Hva føler jeg nå? Jeg er stolt, glad, spent og veldig klar for å vise mesterverket vårt live på fredag. Det blir beinhardt og dansbart på ein gong.”

Beinhardt OG dansbart er stikkordene. Innimellom Siljes skrikevokal og harde riff og rytmer fra henholdsvis Yngve Rockemester Andersen og Sigurd Haakaas hører jeg synther (de lister tross alt mine favoritter Depeche Mode og New Order som sine påvirkninger), og jeg smelter.

For å trekke frem to av mine favoritter så har snart videoaktuelle “Alarm all Assasins” et sånt deilig heftig WOO-OOH-OOH-fotballallsangrefreng som det er vanskelig å la være synge med på når du tråler gatene med hodetelefoner, og P3-listede “On and On Chameleon” har reddet et par arbeidsdager på hotellet. Totalt sett er det en plate som egner seg veldig godt til de timene der jeg hater vindusvask og stabler med hvitt sengetøy, eller til de timene jeg valser rundt i rusen og dusen. Rå rockeenergi på boks. Eller på plate. Kjøp den på iTunes nå eller vent til 18. mai om du vil holde den i armene dine som en liten dødpopbaby.

PS. Følg med på UPOP om et par uker for en eksklusiv og stor Blood Command-sak.